Reisebrev 28

På hjemvei. Vanskelige vinder de første dagene. Det tok tid å komme gjennom Bahamas, enorme områder med kun en meter eller to med vann. Etter to uker var jeg ikke kommet lenger enn like øst av Bermuda. Planene var å stanse der et par dager, men jeg dro forbi.
Det har til tider vært lite vind, derimot en del kuling.
Dette er en lang tur. Med mer enn 4,000 nautiske mil og den beskjedne fremdriften kan turen ta 2 måneder.
Og hva gjøres på den tiden, alene om bord? Først og fremst sove, i korte tidsintervaller. Foruten justering av seil i henhold til vindretning, vindens styrke og ikke minst ønsket kurs. Lesing er så det mest vesentlige, lytte til musikk, betraktning av soloppganger og solnedganger. Matlaging, fisking, skriving, navigering og beregning av distanser hører også med. En 6 meters hval 15 meter fra båten er en flott opplevelse. Via satellitt telefon får jeg værmeldinger fra Trond. Telefonen er også nyttig for å dempe familiens bekymringer.
Men det er ikke alltid der er like rolig, kulinger må påregnes, og også stormer. 500 nautiske mil nordøst for Bermuda fikk jeg en full storm som varte i 30 timer. Jeg tittet ved en anledning på vindinstrumentet som viste 26 m/s. Da la jeg bi; 15-20% av genoa’en ute, 80% av storseilet som jeg ikke fikk revet mer, jeg bakket fokken, la roret i borde og la meg i sengen. I 30 timer uten mat og drikke. Det er ikke lett å gå på toalettet under slike forhold, så derfor en kort fasteperiode. Etterpå, da det ble roligere, begynte oppryddingsarbeidet, alle tingene som lå strødd på dørken, tørke opp vann som har kommet inn gjennom lufteluker og når jeg har beveget meg mellom salong og cockpit. Slike stormer kommer ofte så plutselig at det er vanskelig å forberede seg. Alt skjer veldig fort. Da kan det være vanskelig å reve, redusere seilene, når jeg er alene.
Denne gangen fikk båten mye juling; det ene vinduet i sprayhood’en var ødelagt, ankerlyset i toppen av masta virket ikke, en ledning hang og slang. Heller ikke navigasjonslysene var intakte, bortsett fra akterlanternen. Vindroret var hardt tatt, i begge ender; selve roret var borte og rammen til seilet til vindroret var brukket. Sjøene hadde slått løs planker i baugsprydet, de var vekk. Og genoa seilet var en del ødelagt. Jo, det var en tøff storm.
Deretter holdt kulingen seg i varierende styrke i to uker. Vindmølla ladet maksimalt, slik at jeg hadde ikke behov for å starte motorladning før jeg nærmet meg Azorene. Da jeg til sist startet gikk motoren to minutter før den døde hen. Jeg gikk gjennom den utvendige del av drivstoffsystemet, skiftet sågar et filter. Det gjorde ingen forskjell, motoren startet fremdeles ikke.
Men for fremdriften spilte ikke dette noen rolle, med kuling som kom inn aktenfor tvers gjorde båten 7 knop for sterkt revede seil. Siden vindroret var borte måtte jeg styre ved hjelp av autopilot. Heller inget problem da vinden var stabil i retning. Jeg kunne sove godt gjennom nettene.
Da jeg nærmet meg øya Sao Miguel på Azorene måtte jeg forberede meg på å komme til kai kun for seil. Storseilet ble rullet inn, genoa’en ble redusert til et minimum, men fremdeles var hastigheten god, kuling som det fremdeles var og pålandsvind. En utfordring på et ukjent sted. Jeg hadde i lange tider forsøkt å få hjelp fra marinakontoret både på telefon og VHF. Men ingen svarte. Da slo det meg; det var 1. mai. Folk hadde fri. Jeg tok peiling på en brygge der det sto bensinpumper, men der lå allerede en stor seilbåt. Plassen var begrenset. Jeg seilte inn i en bue, men farten var for stor, jeg måtte gå ut igjen. Ved andre forsøk var farten for liten, men jeg fikk hjelp av en fra den andre båten. En engelsk båt med fire personer om bord. De hadde også kommet inn for seil. Også deres motor hadde oppgitt ånden i en storm.
Jeg fortøyde, godt med liner i alle ender pluss spring og brest. Deretter en dusj, ikke direkte vondt etter 36 døgn i sjøen. Og en biff, jeg hadde levd på pasta i to uker.
Da jeg kom tilbake igjen var der 6 personer ved båten min, de dro i tauer, det som var igjen av dem. Vinden hadde økt, bølgene større og vannet hadde sunket. Alt dette hadde resultert i at tauene hadde blitt filt av mot kanten på sementbrygga, båten hang kun i akterlinene. Med det resultat at båtens akterende stanget i brygga. Masse ødeleggelser, akterankeret hadde slått et stort hull i skroget 10 cm. over vannlinjen, pushpit og fenderholdere var ødelagte, store gelcoat skader. Senere skulle det vise seg at der hadde kommet inn en del vann i båten. Også under motoren var der vann. Jeg lenset ut 40-50 liter fra motorrommet, og dette vannet var ferskt! Altså måtte det være hull i den akterste vanntanken.
Forsikringsselskapet ble kontaktet dagen etter, båten må tas på land på verftet og fikses. Dette vil nødvendigvis ta tid, blant annet må en del ting bestilles fra utlandet, delene til vindroret, for eksempel.
Jeg sitter i skrivende stund på flyplassen i Ponta Delgada, klokken er 06:00, flyet går om en time, til Lisboa, så til Paris og til slutt Alicante. Jeg vil komme hjem en time over midnatt.
Dette reisebrevet, som skulle vært det siste blir således det nest siste. Jeg vil reise tilbake for å bringe båten tilbake til Gibraltar og Torrevieja når den er ferdig reparert. Jeg regner med at dette vil ta en del uker. Jeg må vel snart ha brukt opp uhellskvoten nå?