Reisebrev 22.

Tvillingrikene Danmark-Norge var eier av
St. Thomas (1672), St. Jan (1718) og St. Croix (1733). Øyene ble solgt til USA i 1917.

Dansk-norske båter gikk i triangelfart mellom København, Gullkysten og de karibiske øyene. Fra Danmark med forsyninger til deres kolonier i Afrika, fra Afrika til Karibien med slaver, og fra øyene tilbake til Europa med sukker, bomull, rom, og annet.

Et av skipene, fregatten Fredensborg, forliste utenfor Tromøya 1. desember 1768. I 1974 ble vraket funnet av tre dykkere fra Arendal, Leif Svalesen, Tore Svalesen og Odd K Osmundsen. Leif Svalesen skrev en bok (Slaveskipet Fredensborg (1996)) om funnet, og historien bak skipets triangelfartsreise. Skipet hadde losset og lastet i Christiansborg på St. Croix. Det var interessen for denne historien som fikk meg til å bestille visum for å kunne besøke disse øyene med egen båt.

Vi kom til St. Croix, la inntil en brygge, fortøyde og gikk til immigrasjonskontoret og tollvesenet medbringende vårt amerikanske visum. ”Nei, dette holder ikke. Dette gjelder kun når dere kommer med fly eller passasjerbåt, ikke egen båt”. Vi kunne riktignok få kjøpt et tilleggsdokument som ville legitimere vårt opphold på USVI for noe i underkant av 600 dollar, eller vi kunne seile til Tortola, ta ferje til St. Thomas og få vårt pass stemplet. Dette ville gi oss adgang til de amerikanske jomfruøyene. Disse amerikanerne er jaggu noe for seg selv. Vi seilte til Tortola, kom frem i mørket, la oss til i en uthavn for anker (der var masse bøyer utlagt, men de så vi ikke før dagen etter). Neste dag, lørdag 4. februar, kom vi inn til Road Town der vi la oss til i H R Penn’s marina. Vi hadde da ikke vært i marina siden tirsdag i Sint Maarten. Vi trengte å lade båtens batterier. Men med en kontakt som ikke jeg hadde adapter for. Heller ikke mr. Penn hadde adapter til det europeiske støpselet. Jeg fikk kjøpt et støpsel og modifiserte med deler jeg hadde liggende. Etter 6 dager med seiling trengte batteriene sårt en opplading.

Vi gikk umiddelbart til immigrasjonskontoret og til customs, tollen. Denne gangen skulle alt gjøres riktig. Men, nei. Nok en gang fikk jeg kjeft. Jeg skulle ha kommet til kontorene før jeg sjekket inn i marinaen. ”Hvordan kan jeg gjøre det”, spurte jeg. ”Svømme inn?” ”Nei, du skulle fortøyd ved vår brygge!” Og hvordan skulle jeg vite hvor kontoret lå? ”Det plikter du å vite!” Hun ble mer og mer forbannet, jeg ble mer og mer irritert. Catherine forsøkte å roe meg. Vi fortalte om årsaken til besøket. Det kunne vi bare glemme, et besøk på St. Thomas ville ikke gi oss adgang til US øyene. Det skal ikke være lett, når toll- og immigrasjonsmyndighetene ikke er enige om lovverket. Jeg har tatt direkte kontakt med ambassader og regjeringer. Foreløpig har vi fått grønt lys både for Haiti og Cuba. Vi venter på svar fra Den Dominikanske Republikk og Puerto Rica.

Men øya var flott, vi ble her noen dager. NCL (Norwegian Cruise Line) Norwegian Epic la seg til kai tidlig en morgen. Vi blandet oss med de seilende gjestene og ble med på en busstur rundt på øya. Da vi hadde satt oss inn i bussen, Mlm og jeg satt i foran sammen med sjåføren, kom politiet og ga beskjed om at det ble siste turen for denne bilen sitt vedkommende. Bussen var et vrak som med nød og neppe klarte å trekke seg opp de bratte bakkene, selv i første gir.

Vi besøkte bl.a. et rom destilleri, der vi prøvesmakte flere av produktene. Som det seg hør og bør kjøpte vi et par tre flasker.

Det nærmer seg tiden for å tenke på tilbaketur. Jeg regner med å reise fra Cuba eller i nærheten ultimo mars/primo april. Jeg har foreløpig ikke mannskap, så dersom noen er interessert i å seile hjem til Spania via Azorene, ta kontakt med meg.
Se utseilt distanse: http://www.marinetraffic.com/en/ais/details/ships/shipid:308943/imo:0/mm