Reisebrev 24.

Problemet har løst seg, inngangsbilletten til det forjettede land, Amerika. Ved å reise med ferje fra Tortola til St. Thomas, fikk vi passet stemplet og oppholdstillatelse til USVI, de amerikanske jomfruøyene, Puerto Rico og Bahamas i 90 dager.

Vi har vært i Soper’s Hole Marina noen dager. I morgen drar vi videre til vestsiden av St. Thomas. Egentlig var det ok å ta ferje, gjøre noe annet, et besøk fikk vi til i hovedstaden Charlotte Amalie, grunnlagt av Danmark-Norge i 1691, oppkalt etter den danske dronningen. Byen har 15,000 innbyggere av øyas 48,000. Dessverre var Fort Christian stengt for renovering. Det ser ikke ut som jeg skal få se denne delen av vår egen historie. Det ble i stedet en busstur, flott å se disse øyene i ”birds eye view”.

Fredag 17., til Isla de Culebra, en av de spanske jomfruøyene, tilhørende Puerto Rico (og USA). ”En deilig seiltur”, sa Mlm. Det var flatt vann, ingen vind, vi måtte bruke motoren. Hun er lykkelig når seilene ikke settes, når båten ikke ligger på siden.

2,000 mennesker bor der på øya. Ingen kriminalitet, sier pilotboken. Seks politibiler og en av de største politi-mc’ene utenfor politistasjonen, observerte vi, på 3-4 mil vei. Er det derfor kriminaliteten er fraværende?

Vi ligger for anker i Ensenada Honda, på 5 meter. Har vært på land en rekke ganger, gjort byen. Alt er oversiktlig og greit, ikke mye å se, men det er da noen sjarmerende barer og kafeer her. Matvarebutikken befinner seg i øyas eldste bygning og butikken ser innvendig ut som butikkene så ut i Norge for en del ti-år tilbake.
Utseilt distanse: http://www.marinetraffic.com/en/ais/details/ships/shipid:308943/imo:0/mm

Reisebrev 23.

Opp klokken 07:00, stupe uti grønt, klart vann, nærmere 30 grader, deretter kaffe i den absolutte fredfulle The Bight på Norman Island. Vi sitter der, sier nesten ingenting, betrakter det praktfulle landskapet. Pelikanene stuper ned i vannet etter fisk. Det er torsdag, 9. februar. Vi forlot Tortola i går morges, kom hit etter en drøy times seiltur. I går kveld var vi om bord i Willy T, en gammel skonnert som ligger i bukta permanent. Der er bar og restaurant om bord. Folk danser og drikker, hopper uti fra toppdekket.

Jeg visste ikke fra før at BVI, de britiske jomfruøyene var noe av det vakreste i Karibien. Disse øyene er paradisiske, masse folk leier store katamaraner og seiler rundt her en uke eller to. De fleste fra USA men vi treffer også franskmenn, tyskere, hollendere og briter. De nordmennene vi har truffet kommer hit stort sett i egne båter, som oss.

Videre til Peter Island med sine dype grotter. Dessverre var strømmen så sterk at vi vågde oss ikke inn med gummibåten. Veggene og bunnen i disse hulene er veldig skarpe, korallene som kniver. Dessverre hadde jeg glemt maske og snorkel i storbåten.

Sør enden av Virgin Gorda har noen utrolig spektakulære huler mellom digre steinblokker, kalt The Baths. For å komme inn til stranden må man legge dinghien ved et sperretau med vøler utenfor stranda, så svømme inn, med penger (der er selvsagt barer og restauranter) og kamera i en vanntett pose rundt halsen. Ikke lett å komme opp igjen i en gummibåt når man er 64. Jeg hadde stelt til en liten stige (brukes på AC i baugen) og et tau å dra meg opp i. Jeg følte meg som en sjøløve på land der jeg veltet meg på magen opp i båten. Ikke særlig stilfullt.

Nordsiden av øya har en diger lagune med masse ankringshavner og restauranter og hoteller en masse. Nydelige steder, alle sammen. Sir Richard Branson eier to av øyene her, Mosquito Island og Necker Island.

Denne bukten er meget populær, spesielt for den ”øvre klasse”, prisene i restaurantene deretter. Vi seilte til Jose van Dyke, deretter går turen mot Puerto Rica (ikke Costa Rica som jeg uheldigvis skrev tidligere.

Jost van Dyke (oppkalt etter en tidligere sjørøver) er en ”morsom” liten øy. Kun 150 innbyggere, 8-10 barer/restauranter/kiosker, et bakeri, en politi-/tollstasjon, en dykkerbutikk, en matbutikk, taxistasjon og båter som tar ut turister for dykking, snorkling og bading. Ingen tvil om at turisme står for inntektene. Som for samtlige av de øyene vi har vært innom. Lite eller ingenting dyrkes av frukt og grønnsaker. En etablert fiskeflåte finnes ikke, kun enmanns småbåter på 12-14 fot. Hvor har sukkerproduksjonen blitt av? Bomullsdyrkingen? Jo, riktignok finnes noen destillerier av rom, men utover det? Alt av varer importeres, det aller meste fra USA. Selv der det er venstrekjøring har bilene venstresideratt fordi bilene er innført fra USA.
Se utseilt distanse: http://www.marinetraffic.com/en/ais/details/ships/shipid:308943/imo:0/mm

Reisebrev 22.

Tvillingrikene Danmark-Norge var eier av
St. Thomas (1672), St. Jan (1718) og St. Croix (1733). Øyene ble solgt til USA i 1917.

Dansk-norske båter gikk i triangelfart mellom København, Gullkysten og de karibiske øyene. Fra Danmark med forsyninger til deres kolonier i Afrika, fra Afrika til Karibien med slaver, og fra øyene tilbake til Europa med sukker, bomull, rom, og annet.

Et av skipene, fregatten Fredensborg, forliste utenfor Tromøya 1. desember 1768. I 1974 ble vraket funnet av tre dykkere fra Arendal, Leif Svalesen, Tore Svalesen og Odd K Osmundsen. Leif Svalesen skrev en bok (Slaveskipet Fredensborg (1996)) om funnet, og historien bak skipets triangelfartsreise. Skipet hadde losset og lastet i Christiansborg på St. Croix. Det var interessen for denne historien som fikk meg til å bestille visum for å kunne besøke disse øyene med egen båt.

Vi kom til St. Croix, la inntil en brygge, fortøyde og gikk til immigrasjonskontoret og tollvesenet medbringende vårt amerikanske visum. ”Nei, dette holder ikke. Dette gjelder kun når dere kommer med fly eller passasjerbåt, ikke egen båt”. Vi kunne riktignok få kjøpt et tilleggsdokument som ville legitimere vårt opphold på USVI for noe i underkant av 600 dollar, eller vi kunne seile til Tortola, ta ferje til St. Thomas og få vårt pass stemplet. Dette ville gi oss adgang til de amerikanske jomfruøyene. Disse amerikanerne er jaggu noe for seg selv. Vi seilte til Tortola, kom frem i mørket, la oss til i en uthavn for anker (der var masse bøyer utlagt, men de så vi ikke før dagen etter). Neste dag, lørdag 4. februar, kom vi inn til Road Town der vi la oss til i H R Penn’s marina. Vi hadde da ikke vært i marina siden tirsdag i Sint Maarten. Vi trengte å lade båtens batterier. Men med en kontakt som ikke jeg hadde adapter for. Heller ikke mr. Penn hadde adapter til det europeiske støpselet. Jeg fikk kjøpt et støpsel og modifiserte med deler jeg hadde liggende. Etter 6 dager med seiling trengte batteriene sårt en opplading.

Vi gikk umiddelbart til immigrasjonskontoret og til customs, tollen. Denne gangen skulle alt gjøres riktig. Men, nei. Nok en gang fikk jeg kjeft. Jeg skulle ha kommet til kontorene før jeg sjekket inn i marinaen. ”Hvordan kan jeg gjøre det”, spurte jeg. ”Svømme inn?” ”Nei, du skulle fortøyd ved vår brygge!” Og hvordan skulle jeg vite hvor kontoret lå? ”Det plikter du å vite!” Hun ble mer og mer forbannet, jeg ble mer og mer irritert. Catherine forsøkte å roe meg. Vi fortalte om årsaken til besøket. Det kunne vi bare glemme, et besøk på St. Thomas ville ikke gi oss adgang til US øyene. Det skal ikke være lett, når toll- og immigrasjonsmyndighetene ikke er enige om lovverket. Jeg har tatt direkte kontakt med ambassader og regjeringer. Foreløpig har vi fått grønt lys både for Haiti og Cuba. Vi venter på svar fra Den Dominikanske Republikk og Puerto Rica.

Men øya var flott, vi ble her noen dager. NCL (Norwegian Cruise Line) Norwegian Epic la seg til kai tidlig en morgen. Vi blandet oss med de seilende gjestene og ble med på en busstur rundt på øya. Da vi hadde satt oss inn i bussen, Mlm og jeg satt i foran sammen med sjåføren, kom politiet og ga beskjed om at det ble siste turen for denne bilen sitt vedkommende. Bussen var et vrak som med nød og neppe klarte å trekke seg opp de bratte bakkene, selv i første gir.

Vi besøkte bl.a. et rom destilleri, der vi prøvesmakte flere av produktene. Som det seg hør og bør kjøpte vi et par tre flasker.

Det nærmer seg tiden for å tenke på tilbaketur. Jeg regner med å reise fra Cuba eller i nærheten ultimo mars/primo april. Jeg har foreløpig ikke mannskap, så dersom noen er interessert i å seile hjem til Spania via Azorene, ta kontakt med meg.
Se utseilt distanse: http://www.marinetraffic.com/en/ais/details/ships/shipid:308943/imo:0/mm

Reisebrev 21.

Montserrat ble delvis ødelagt av et vulkanutbrudd i 1995. I de to påfølgende årene var der ytterligere utbrudd. En del liv gikk tapt og en stor del av den sydlige delen av øya, der hovedstaden Plymouth lå, ble oversvømt av lava og aske. Den tidligere bebyggelsen er kun ruiner. Av øyas 12,000 innbyggere, flyttet flesteparten til andre øyer, kun 4,500 bor på øya i dag, i den nordlige delen. Den delen av øya som var utsatt for lavaen er stengt, man får ikke nærme seg kysten innenfor en to mils grense.

Seilturen mot Antigua ble påbegynt, men med vinden nok en gang midt i nesen tørnet vi og seilte mot Nevis og Statia. Jeg er lei kjempingen mot sjø og vind. Det er mye mer behagelig å seile med vinden.

To morgener har vi stått opp klokken 05:00 for å komme tidlig av gårde og tidlig i havn. Mlm stilte telefonklokken sin på 05:30. Da alarmen vekket oss sa jeg til henne at jeg håpet hun hadde stilt klokken feil og at den bare var 01:30. Vi var begge trøtte, men sto opp, kokte kaffe og gikk opp i cockpiten, som vi gjør hver eneste morgen. Vi ventet på at det skulle begynne å lysne. Og vi ventet. Steinmørkt fremdeles. Da kikket jeg på min telefon; 01:10. Hennes telefon viste 06:10, Spania tid.

Det skjer noe rart med hennes telefoner. I fjor seilte vi i Middelhavet. Da vi nærmet oss Sardinia kom den informasjonen om det nye lands telefontakster, som vi alle kjenner til. Men, det sto ”Welcome to US”. ”Du seiler feil vei Bengt”, ropte Mlm. På denne turen i Karibien har hun fått ”Welcome to Jamaica” to ganger, selv om vi ikke har vært i nærheten. Hennes telefon har også tidligere stilt seg om i hytt og pine, selv med forskjellige telefoner og forskjellige telefonoperatører. Man kan bli skvetten av mindre.

Vi seilte av gårde midt på natten, mot St. Martin, igjen i frisk bris til kuling med vinden forfra. Vi kunne ikke seile rett på målet. Inn til den hollandske delen av øya (den er delt i to, en hollandsk og en fransk del), Sint Maarten, og Simpson Bay Marina, en flott marina med alle fasiliteter, alt innen kort rekkevidde. Som vises av bildene er dette området en lekegrind for de virkelig rike. Der er mange av de såkalte superyachtene i hundremillioner klassen.

Jeg trodde prisene var høye i Norge, men å gå og handle i supermarkedene her gir virkelig hakeslepp. Hva med en kilo grouper, en fisk i havabborfamilien til USD 97,63? 815 norske kroner etter dagens kurs. Jeg lurer på hva hummeren koster her.

På Statia la vi oss til i en bøye, rodde inn til land med dinghien. Jeg visste at den begynte å skrante, det ene kammeret måtte stadig pumpes opp. Inne ved stranda var det lange dønninger som slo innover, en slo oppover ryggen på Catherine. Dyvåt ble hun satt i land, jeg måtte ro tilbake da jeg hadde glemt lommeboka. I det jeg snudde båten kom en ny bølge som fylte den halvt med vann og gjorde meg våt til skinnet. Tilbake i seilbåten pakket jeg en vanntett pose med klær for henne og meg, vi måtte skifte på land. Det ble et avbrutt besøk, Mlm var nervøs for å ro tilbake i mørket. Hun sa ”aldri mer i den båten”.

Så da ble den 14 år gamle dinghien byttet ut med en ny, større, stødigere og med motor.

31. januar, under svingbro sammen med en futuristisk trimaran (som klipt ut av en James Bond film) inn til den franske delen av øya. Båtstandarden var en ganske annen her. Videre gjennom vippebro ut mot havet, en kort, deilig seiltur til Anguilla, der vi la oss til i Road Bay for anker.

Med den nye dinghien var det enkelt å komme til land på en sikker måte. Etter registrering på tollkontor og immigrasjonskontor hoppet vi på en liten turistbåt som tok oss ut til Sandy Island, en liten øy omgitt av sandstrand. Et eldorado for snorklere. Dessverre var ikke vår tur forberedt, det ble ingen bading, men et godt måltid fikk vi med oss på øyas lille restaurant.

Dagen etter, den 2. februar, startet vi kl. 03:00 på den 94 mil lange seilturen til St. Croix, øya som i sin tid var eid av tvillingrikene Danmark-Norge, som der var sterkt involvert i slavehandelen. Mer om dette i neste reisebrev.
Se utseilt distanse: http://www.marinetraffic.com/en/ais/details/ships/shipid:308943/imo:0/mm