Årsmøte 26.10.17. / Referat.

Skuteklubben Årsrapport 1

Reisebrev 28

På hjemvei. Vanskelige vinder de første dagene. Det tok tid å komme gjennom Bahamas, enorme områder med kun en meter eller to med vann. Etter to uker var jeg ikke kommet lenger enn like øst av Bermuda. Planene var å stanse der et par dager, men jeg dro forbi.
Det har til tider vært lite vind, derimot en del kuling.
Dette er en lang tur. Med mer enn 4,000 nautiske mil og den beskjedne fremdriften kan turen ta 2 måneder.
Og hva gjøres på den tiden, alene om bord? Først og fremst sove, i korte tidsintervaller. Foruten justering av seil i henhold til vindretning, vindens styrke og ikke minst ønsket kurs. Lesing er så det mest vesentlige, lytte til musikk, betraktning av soloppganger og solnedganger. Matlaging, fisking, skriving, navigering og beregning av distanser hører også med. En 6 meters hval 15 meter fra båten er en flott opplevelse. Via satellitt telefon får jeg værmeldinger fra Trond. Telefonen er også nyttig for å dempe familiens bekymringer.
Men det er ikke alltid der er like rolig, kulinger må påregnes, og også stormer. 500 nautiske mil nordøst for Bermuda fikk jeg en full storm som varte i 30 timer. Jeg tittet ved en anledning på vindinstrumentet som viste 26 m/s. Da la jeg bi; 15-20% av genoa’en ute, 80% av storseilet som jeg ikke fikk revet mer, jeg bakket fokken, la roret i borde og la meg i sengen. I 30 timer uten mat og drikke. Det er ikke lett å gå på toalettet under slike forhold, så derfor en kort fasteperiode. Etterpå, da det ble roligere, begynte oppryddingsarbeidet, alle tingene som lå strødd på dørken, tørke opp vann som har kommet inn gjennom lufteluker og når jeg har beveget meg mellom salong og cockpit. Slike stormer kommer ofte så plutselig at det er vanskelig å forberede seg. Alt skjer veldig fort. Da kan det være vanskelig å reve, redusere seilene, når jeg er alene.
Denne gangen fikk båten mye juling; det ene vinduet i sprayhood’en var ødelagt, ankerlyset i toppen av masta virket ikke, en ledning hang og slang. Heller ikke navigasjonslysene var intakte, bortsett fra akterlanternen. Vindroret var hardt tatt, i begge ender; selve roret var borte og rammen til seilet til vindroret var brukket. Sjøene hadde slått løs planker i baugsprydet, de var vekk. Og genoa seilet var en del ødelagt. Jo, det var en tøff storm.
Deretter holdt kulingen seg i varierende styrke i to uker. Vindmølla ladet maksimalt, slik at jeg hadde ikke behov for å starte motorladning før jeg nærmet meg Azorene. Da jeg til sist startet gikk motoren to minutter før den døde hen. Jeg gikk gjennom den utvendige del av drivstoffsystemet, skiftet sågar et filter. Det gjorde ingen forskjell, motoren startet fremdeles ikke.
Men for fremdriften spilte ikke dette noen rolle, med kuling som kom inn aktenfor tvers gjorde båten 7 knop for sterkt revede seil. Siden vindroret var borte måtte jeg styre ved hjelp av autopilot. Heller inget problem da vinden var stabil i retning. Jeg kunne sove godt gjennom nettene.
Da jeg nærmet meg øya Sao Miguel på Azorene måtte jeg forberede meg på å komme til kai kun for seil. Storseilet ble rullet inn, genoa’en ble redusert til et minimum, men fremdeles var hastigheten god, kuling som det fremdeles var og pålandsvind. En utfordring på et ukjent sted. Jeg hadde i lange tider forsøkt å få hjelp fra marinakontoret både på telefon og VHF. Men ingen svarte. Da slo det meg; det var 1. mai. Folk hadde fri. Jeg tok peiling på en brygge der det sto bensinpumper, men der lå allerede en stor seilbåt. Plassen var begrenset. Jeg seilte inn i en bue, men farten var for stor, jeg måtte gå ut igjen. Ved andre forsøk var farten for liten, men jeg fikk hjelp av en fra den andre båten. En engelsk båt med fire personer om bord. De hadde også kommet inn for seil. Også deres motor hadde oppgitt ånden i en storm.
Jeg fortøyde, godt med liner i alle ender pluss spring og brest. Deretter en dusj, ikke direkte vondt etter 36 døgn i sjøen. Og en biff, jeg hadde levd på pasta i to uker.
Da jeg kom tilbake igjen var der 6 personer ved båten min, de dro i tauer, det som var igjen av dem. Vinden hadde økt, bølgene større og vannet hadde sunket. Alt dette hadde resultert i at tauene hadde blitt filt av mot kanten på sementbrygga, båten hang kun i akterlinene. Med det resultat at båtens akterende stanget i brygga. Masse ødeleggelser, akterankeret hadde slått et stort hull i skroget 10 cm. over vannlinjen, pushpit og fenderholdere var ødelagte, store gelcoat skader. Senere skulle det vise seg at der hadde kommet inn en del vann i båten. Også under motoren var der vann. Jeg lenset ut 40-50 liter fra motorrommet, og dette vannet var ferskt! Altså måtte det være hull i den akterste vanntanken.
Forsikringsselskapet ble kontaktet dagen etter, båten må tas på land på verftet og fikses. Dette vil nødvendigvis ta tid, blant annet må en del ting bestilles fra utlandet, delene til vindroret, for eksempel.
Jeg sitter i skrivende stund på flyplassen i Ponta Delgada, klokken er 06:00, flyet går om en time, til Lisboa, så til Paris og til slutt Alicante. Jeg vil komme hjem en time over midnatt.
Dette reisebrevet, som skulle vært det siste blir således det nest siste. Jeg vil reise tilbake for å bringe båten tilbake til Gibraltar og Torrevieja når den er ferdig reparert. Jeg regner med at dette vil ta en del uker. Jeg må vel snart ha brukt opp uhellskvoten nå?

Reisebrev 27

Vi forlot den Dominikanske republikk 10. mars. På Cuba var det så å si umulig å komme på nett. Da jeg har seilt direkte fra Cuba til Azorene har det således gått nesten 2 måneder uten internett. Derfor dette sterkt forsinkede reisebrev.
56 timers seiling til Puerto de Vita på Cuba. Mer enn 300 nm. Vi kontaktet marinaen, ble bedt om å legge oss for anker og sjekke inn dagen etter. På morgenen kom der en liten båt med en doktor om bord. Han hadde hvit frakk og en veske der et stetoskop stakk opp. Vi forsøkte å se friske og spreke ut. En kraftanstrengelse i seg selv på denne tiden av døgnet og etter flere døgns seiling. Han stilte mange spørsmål, fylte ut papirer og tok temperaturen på oss. Vi ble erklært friske. Vi kunne føre båten inn til kai.
Der kom seks personer om bord, pluss to hunder. Det ble så stilt spørsmål om hvor mye ferskvarer vi hadde om bord, frukt, kjøtt, osv. Vi fylte ut flere papirer enn jeg er i stand til å huske, vi ble fotografert, gps’ene ble talt og fotografert, likedan vhf’ene, tv’en, radarantennen og ellers alt av elektronisk utstyr. Kjøleboksen ble inspisert, til og med søppelposene våre. Hundene snuste overalt. ”Egghundene” som jeg kalte dem, da det er på det strengeste forbudt å bringe til Cuba ferske egg. På spørsmål om vi hadde egg, fylte jeg inn antallet; 0. Egentlig hadde vi to kartonger, under dørken. Heller ikke melkeprodukter kan tas inn. Eller frukt og grønnsaker. Vi hadde alt slikt, jeg visste at det ikke var lett å få tak i slike produkter på Cuba, så vi hadde bunkret i Den Dominikanske Republikk med tanke på returen til Europa.
Cuba står i en særstilling. Det er nærliggende å tenke på gamle Sovjetunionen med så å si tomme butikkhyller, de fleste ting som ikke er å få kjøpt, en papirmølle, et overvåkingssamfunn der alt og alle skal kontrolleres. Og ellers kan det meste se ut som 1950 og der omkring. Men prisene på deres tjenester er av mer moderne dato; 55 CUCs for å ta inn båten og 75 CUCs for en persons visum. En CUC (Cuban convertible) tilsvarer en USD. Til sammenligning kan nevnes at en normal månedslønn er mellom 30 og 60 CUC!
Wifi fantes her ikke, men vi kunne låne en pc, tilkoblet nettet, kjøpe et kort for 2 USD med en times varighet og koble oss på. Så gjort. Etter fem minutter hadde ennå ikke det første bildet kommet opp. Vi logget oss av og kjøpte iskrem i stedet.
Da vi var ute og spaserte kom vi i prat med folk, vi ble bedt til bursdag uken etter til helstekt gris (vi hilste på grisen), vi ble bedt inn på kaffe et annet sted. Folk er veldig gjestfrie. De har veldig lite, en trengte et fiskesnøre, han og kona likte så godt å fiske, men hadde ingen redskap. Noen hadde ikke klær. Catherine og jeg gikk gjennom båten, vi fant fram klær, fiskeredskap, vesker, smykker, leker, etc. Vi delte ut. Da jeg tidligere foreslo for Mlm å gjøre nettopp dette, sa hun ”Oh no, we can’t do that, that will offend them.” Hun har endret sitt syn.
Det er egentlig ikke tillatt å ta i land ting. Skal man gi bort noe må det registreres av tollerne, og ofte må det betales. Vi smuglet selvsagt inn disse tingene, gavene.
Vi tok taxi til Holguin, en Chevrolet fra 1951. Først og fremst reiste vi dit for å bestille flybillett og hotell i Havanna og kjøpe bussbilletter fra Holguin til Havanna. Etter å ha strevd i to timer og brukt alt vi hadde av internettkort måtte vi dra tilbake med uforrettet sak. Internett hjalp oss halvveis og så var det stopp. Uansett hvordan vi prøvde.
Mlm skulle ta fly hjem til Spania, jeg måtte ta buss tilbake til marinaen og starte hjemreisen.
Neste dag med samme drosjen til et hotell 20 km. i andre retning. Samme der, ikke gjennomslag for internett. Vi oppsøkte et reisebyrå. De kunne ikke bestille reise til oss, det måtte gjøres i Holguin! Du verden. Til Cuba bør man dra på pakketur, ikke med egen båt.
Nok en gang til Holguin. Denne gangen fikk vi kjøpt flybillett gjennom et reisebyrå, men kun til Madrid, ikke hjem til Alicante.
Med nattbuss til Havanna. Vi innkvarterte oss i et rom for utleie i en privat leilighet i sentrum av ”Old Havana”. Greit nok, veldig sentralt. Vi brukte tiden til å ta en sightseeing buss, gikk på flamencoshow og annen underholdning. Restaurantene hadde et redusert tilbud. De ingrediensene de var i besittelse av kombinerte de på de mest fantasifulle måter. Rødvin hadde de ikke et sted, cola var de tomme for en annen plass.
Den legendariske Ernest Hemingway bodde på hotell Ambos Mundos, hvor jeg bodde forrige gang jeg var i Havanna. Her skrev han mange av sine kjente bøker. Vi besøkte rommet, museet.
Jeg sitter i skrivende stund på en kafeteria like ved busstasjonen som skal ta meg tilbake til marinaen i kveld. Jeg har akkurat kjørt Mlm, Cathrine, til flyplassen. Jeg ønsket noe å spise. Dessverre, ikke noe mat, kun drikkendes; brus, øl og rom. Rommen selges ikke i glass, bare i hele flasker. Jeg ser et par andre bord med folk rundt i kafeteriaen med halvfulle romflasker på bordet. Gud, så godt ikke å måtte bo permanent i dette landet. Det er når man reiser at man forstår hvordan forholdene er hjemme.
I påvente av bedre vind ble jeg nesten en uke i båten. Vinden bedret seg ikke, men jeg kastet allikevel loss søndag 26. mars.
Vi var flere som ventet på været, mange av oss ble godt kjente, en dag dro vi til marked med hest og kjerre. Jeg har ikke sett så mange hester siden Clint Eastwood herjet lerretet.
Dette var min andre tur til Cuba, til sammen 4 uker. Ikke mer.

Reisebrev 26

Vi seilte videre vestover mot Cap Cana Marina på østsiden av Den Dominikanske Republikk, nattseiling, kom frem klokken 06:00 om morgenen. Østlig tung sjø, rett inn i innseilingen til marinaen, minste dybde 7 fot, min båt stikker 6. Jeg valgte å dra videre, til Cofresi og Ocean World Marina. Mer enn et døgn ytterligere seiling. Etter det såkalte timeglasset, et grunt område formet som et timeglass der sjøen ofte er veldig kaotisk, kom vi over i smulere farvann, dog tunge, høye dønninger aktenfra. Disse ga oss en flott seilas for de neste 30 timer. Da vi kom ut av ”Timeglasset” ropte Mlm; ”Look Bengt, a big fish”. Typisk, hun fornekter seg ikke. Hvalen var stor, kom opp av vannet og ned igjen med et tungt plask. Dette gjentok seg flere ganger. Et flott syn å se disse store dyrene.

I løpet av natten sovnet jeg på benken ute i cockpiten. En bølge gjorde at jeg falt mot midtkonsollet, med en stor, flott blåveis dagen etter som resultat. Det er ikke den første jeg har fått under seiling. Tidvis ubrukelige ben og armer, hovne knær, brukkne ribbein og kuler i hodet har vært en del av seilingens medbringende. Krykker har jeg om bord fra sist jeg besøkte Lanzarote. Det er ikke kun båten som skades.

Jeg fulgte med på ladningen av batteriene underveis, fikk en mistanke om at startbatteriet ikke ble ladet. Vi kom til havn, fylte diesel og skulle deretter til anvist plass i havnen. Motoren ville ikke starte. Baugpropellen virket heller ikke. Jeg koplet startkabler fra et av forbruksbatteriene til startbatteriet. Motoren startet. Det blåste mye i havna. Jeg ville bruke baugpropellen. Den er koblet til startbatteriet. Jeg tok ikke bort startkablene mellom batteriene. Det var en tabbe. Kablene tok fyr midtveis mot min anviste plass, plastklypene smeltet, begynte å brenne. To av batteriene og startbatteriet tok også fyr, treverket likeså, esken til elektrisk luftpumpe brant. Jeg forsøkte å slukke med ”det jeg fant”. Nytteløst. Jeg hadde intet valg, jeg måtte bruke pulverapparat. Jo da, flammene ble slukket, men pulver har en bieffekt, det blir et salig griseri, med timers opprydding, støvsuging og vasking etterpå. Og nedfallet fra røyken, overalt, til og med inn på toalettene (dørene var åpne).

Elektriker kom om bord og vurderte situasjonen. Mlm og jeg trengte å komme bort, vi gikk til en bedre middag, ”surf and turf” (biff og hummer), deretter et spektakulært danseshow.

Dagen etter kom teknikere om bord, fire stykker(!), brente ledninger ble erstattet, nye batterier kjøpt inn og montert, batteriisolator tatt ned, fikset og koblet opp igjen.

Når man trenger fagfolk må en ofte vente, i dagevis, folk er opptatte, så det skjer at man får om bord amatører og sjarlataner som gjør mer ugagn enn nytte. Jeg har i så måte fått min del.

Det virker ikke som jeg skal bli kvitt dette uhellssyndromet på denne turen. Det forsinker oss, bryter oss ned, spesielt Mlm blir nedstemt, hun mister troen på det gode båtlivet og jeg mister troen på en oppegående konto. Disse reparasjonene er meget kapitalkrevende. Mlm drømmer om en fremtid uten båt, jeg drømmer om en fremtid med båt og mindre trøbbel. Partene står til tider langt fra hverandre i deres drømmeverden.

I denne marinaen var det proffe folk, overalt. Reparatørene gjorde en utmerket jobb, igjen er alt i orden.

Vi ble liggende noen dager i påvente av roligere vær. Det blåser kuling og sjøen gikk høy.

Sammen med en del andre seilere, mest kanadiere, men også seilere fra Frankrike og USA, dro vi med buss til et ”zipline”, taubane sted. Moro å leke litt, svinge seg mellom trær og tårn som en annen Tarzan.

Også en bursdagsfeiring ble vi med på. Når man ligger flere båter sammen over lengre tid blir man godt kjent.

Været har blitt bedre, flere ville seile av sted, men får ikke tillatelse, av det militæret. Tvers over for oss ligger et maritimt fartøy og overvåker. Myndighetene på øya vil gi tillatelse når man kan dra. Det er første gang jeg har hørt at ikke en seiler selv kan bestemme og ta ansvar for sin egen seiling.

Denne marinaen er uten tvil den mest serviceminded jeg noen gang har besøkt. Smilende, høflige, hjelpsomme mennesker, som hele tiden var på pletten for å hjelpe.
Utseilt distanse: http://www.marinetraffic.com/en/ais/details/ships/shipid:308943/imo:0/mm

Reisebrev 25.

Litt seiling, ikke mye, mot Puerto Rico. De siste dagene har vært relativt vindstille, men motoren fungerer perfekt, og et lite forbruk, kun ca. 3,5 liter pr. time. Her er kun en marina foruten en yacht klubb. De har begge jernstolper stukket ned i bunnen. Disse danner båser som båtene kan gå inn i. Jeg skrapte opp båten tidligere en gang i Holland mot lignende stolper. Det frister ikke til gjentagelse. Følgelig satte vi ut anker på 10 meter dybde utenfor marinaen, blant andre båter. Klokken fem om morgenen fikk vi nærkontakt med en av de andre. Ankerfestet hadde ikke løsnet, men vinden hadde blitt sterkere, opp til liten kuling innimellom, så kjettingen hadde blitt strukket ut maksimalt, den hang ikke lenger rett ned. Når jeg har ute 30 meter kjetting gir dette at båten vandrer opp til en radius på 27 meter, eller 55 meter fra den ene enden til den andre. Naboen var oppe i den samme situasjonen. Mlm var oppskjørtet. Jeg var nedtruset, hadde ikke fått kledd meg. Situasjonen kom raskt under kontroll. Ingen skade var skjedd.

Båtlivet er så rolig og avstressende. Sies det.

Old San Jose er på FN’s verdensarvliste. Et utrolig renoveringsarbeid er nedlagt på de gamle, koloniale og monumentale bygningene. Og ikke bare fasadene er pusset opp, men gatene, grøntområdene og bygningene innvendig. Dette har blitt turistenes yndlingssted med tilhørende dyre butikker og restauranter. Tre store cruiseskip lå inne samtidig i dag. Turistene legger igjen mye penger.

San Jose er verdt et besøk, men ha ikke store forhåpninger som seiler. Ingenting er lagt til rette, de enkleste ting er ikke å få tak i. En elendig marina. Et godt råd; seil forbi.

Den neste plassen ble Puerto Arecibo, fremdeles på nordkysten av Puerto Rico. Ingen marina, vi la oss for anker i en bukt, to-tre kilometer fra byen, 50 meter fra brygga til en politistasjon. Vi fikk bruke deres kai til vår lille gummibåt. Da vi oppdaget at batteriene ikke hadde blitt ladet på en stund, strømnivået var faretruende lavt, oppsøkte vi politistasjonen for å få hjelp. Sent på fredagskvelden. Jo, de hadde en forbindelse, til en mekaniker som pleide å hjelpe dem når deres utrykningsbåter trengte tekniker. Vi fikk kaffe og smørbrød, de telefonerte og hjalp oss det de kunne. Veldig hyggelige mennesker. Dagen etter kom mekanikeren, en pensjonert, tidligere soldat som hadde både vært med i Irak- og Vietnamkrigen. Han bar dessuten en ladd pistol i skuldervesken. En spesiell mann. Han tok ut dynamoen, vi kjørte av gårde i hans bil, fikk dynamoen testet, alt i orden. Deretter begynte han feilsøkingen. Dette holdt han på med halve dagen og hele søndagen. Så tilkalte han hjelp. Denne reparatøren koblet om en ledning i motorrommets batteriisolator. Da var alt i orden, ble det påstått.

Vi kunne igjen lette anker, mot Mayaguez, på vestsiden, der vi skulle sjekke ut av landet. Der var ingen ankringsplass, ingen dinghibrygge, faretruende grunt (vi var nedi med kjølen), vi måtte seile videre. Til Puerto Real. Derfra ble vi kjørt med bil til Mayaguez for besøk hos toll og immigrasjon. Det er enklere å seile i Middelhavet og EU. Da slipper man denne fordømte papirmølla.
Utseilt Distanse:http://www.marinetraffic.com/en/ais/details/ships/shipid:308943/imo:0/mm

Reisebrev 24.

Problemet har løst seg, inngangsbilletten til det forjettede land, Amerika. Ved å reise med ferje fra Tortola til St. Thomas, fikk vi passet stemplet og oppholdstillatelse til USVI, de amerikanske jomfruøyene, Puerto Rico og Bahamas i 90 dager.

Vi har vært i Soper’s Hole Marina noen dager. I morgen drar vi videre til vestsiden av St. Thomas. Egentlig var det ok å ta ferje, gjøre noe annet, et besøk fikk vi til i hovedstaden Charlotte Amalie, grunnlagt av Danmark-Norge i 1691, oppkalt etter den danske dronningen. Byen har 15,000 innbyggere av øyas 48,000. Dessverre var Fort Christian stengt for renovering. Det ser ikke ut som jeg skal få se denne delen av vår egen historie. Det ble i stedet en busstur, flott å se disse øyene i ”birds eye view”.

Fredag 17., til Isla de Culebra, en av de spanske jomfruøyene, tilhørende Puerto Rico (og USA). ”En deilig seiltur”, sa Mlm. Det var flatt vann, ingen vind, vi måtte bruke motoren. Hun er lykkelig når seilene ikke settes, når båten ikke ligger på siden.

2,000 mennesker bor der på øya. Ingen kriminalitet, sier pilotboken. Seks politibiler og en av de største politi-mc’ene utenfor politistasjonen, observerte vi, på 3-4 mil vei. Er det derfor kriminaliteten er fraværende?

Vi ligger for anker i Ensenada Honda, på 5 meter. Har vært på land en rekke ganger, gjort byen. Alt er oversiktlig og greit, ikke mye å se, men det er da noen sjarmerende barer og kafeer her. Matvarebutikken befinner seg i øyas eldste bygning og butikken ser innvendig ut som butikkene så ut i Norge for en del ti-år tilbake.
Utseilt distanse: http://www.marinetraffic.com/en/ais/details/ships/shipid:308943/imo:0/mm

Reisebrev 23.

Opp klokken 07:00, stupe uti grønt, klart vann, nærmere 30 grader, deretter kaffe i den absolutte fredfulle The Bight på Norman Island. Vi sitter der, sier nesten ingenting, betrakter det praktfulle landskapet. Pelikanene stuper ned i vannet etter fisk. Det er torsdag, 9. februar. Vi forlot Tortola i går morges, kom hit etter en drøy times seiltur. I går kveld var vi om bord i Willy T, en gammel skonnert som ligger i bukta permanent. Der er bar og restaurant om bord. Folk danser og drikker, hopper uti fra toppdekket.

Jeg visste ikke fra før at BVI, de britiske jomfruøyene var noe av det vakreste i Karibien. Disse øyene er paradisiske, masse folk leier store katamaraner og seiler rundt her en uke eller to. De fleste fra USA men vi treffer også franskmenn, tyskere, hollendere og briter. De nordmennene vi har truffet kommer hit stort sett i egne båter, som oss.

Videre til Peter Island med sine dype grotter. Dessverre var strømmen så sterk at vi vågde oss ikke inn med gummibåten. Veggene og bunnen i disse hulene er veldig skarpe, korallene som kniver. Dessverre hadde jeg glemt maske og snorkel i storbåten.

Sør enden av Virgin Gorda har noen utrolig spektakulære huler mellom digre steinblokker, kalt The Baths. For å komme inn til stranden må man legge dinghien ved et sperretau med vøler utenfor stranda, så svømme inn, med penger (der er selvsagt barer og restauranter) og kamera i en vanntett pose rundt halsen. Ikke lett å komme opp igjen i en gummibåt når man er 64. Jeg hadde stelt til en liten stige (brukes på AC i baugen) og et tau å dra meg opp i. Jeg følte meg som en sjøløve på land der jeg veltet meg på magen opp i båten. Ikke særlig stilfullt.

Nordsiden av øya har en diger lagune med masse ankringshavner og restauranter og hoteller en masse. Nydelige steder, alle sammen. Sir Richard Branson eier to av øyene her, Mosquito Island og Necker Island.

Denne bukten er meget populær, spesielt for den ”øvre klasse”, prisene i restaurantene deretter. Vi seilte til Jose van Dyke, deretter går turen mot Puerto Rica (ikke Costa Rica som jeg uheldigvis skrev tidligere.

Jost van Dyke (oppkalt etter en tidligere sjørøver) er en ”morsom” liten øy. Kun 150 innbyggere, 8-10 barer/restauranter/kiosker, et bakeri, en politi-/tollstasjon, en dykkerbutikk, en matbutikk, taxistasjon og båter som tar ut turister for dykking, snorkling og bading. Ingen tvil om at turisme står for inntektene. Som for samtlige av de øyene vi har vært innom. Lite eller ingenting dyrkes av frukt og grønnsaker. En etablert fiskeflåte finnes ikke, kun enmanns småbåter på 12-14 fot. Hvor har sukkerproduksjonen blitt av? Bomullsdyrkingen? Jo, riktignok finnes noen destillerier av rom, men utover det? Alt av varer importeres, det aller meste fra USA. Selv der det er venstrekjøring har bilene venstresideratt fordi bilene er innført fra USA.
Se utseilt distanse: http://www.marinetraffic.com/en/ais/details/ships/shipid:308943/imo:0/mm

Reisebrev 22.

Tvillingrikene Danmark-Norge var eier av
St. Thomas (1672), St. Jan (1718) og St. Croix (1733). Øyene ble solgt til USA i 1917.

Dansk-norske båter gikk i triangelfart mellom København, Gullkysten og de karibiske øyene. Fra Danmark med forsyninger til deres kolonier i Afrika, fra Afrika til Karibien med slaver, og fra øyene tilbake til Europa med sukker, bomull, rom, og annet.

Et av skipene, fregatten Fredensborg, forliste utenfor Tromøya 1. desember 1768. I 1974 ble vraket funnet av tre dykkere fra Arendal, Leif Svalesen, Tore Svalesen og Odd K Osmundsen. Leif Svalesen skrev en bok (Slaveskipet Fredensborg (1996)) om funnet, og historien bak skipets triangelfartsreise. Skipet hadde losset og lastet i Christiansborg på St. Croix. Det var interessen for denne historien som fikk meg til å bestille visum for å kunne besøke disse øyene med egen båt.

Vi kom til St. Croix, la inntil en brygge, fortøyde og gikk til immigrasjonskontoret og tollvesenet medbringende vårt amerikanske visum. ”Nei, dette holder ikke. Dette gjelder kun når dere kommer med fly eller passasjerbåt, ikke egen båt”. Vi kunne riktignok få kjøpt et tilleggsdokument som ville legitimere vårt opphold på USVI for noe i underkant av 600 dollar, eller vi kunne seile til Tortola, ta ferje til St. Thomas og få vårt pass stemplet. Dette ville gi oss adgang til de amerikanske jomfruøyene. Disse amerikanerne er jaggu noe for seg selv. Vi seilte til Tortola, kom frem i mørket, la oss til i en uthavn for anker (der var masse bøyer utlagt, men de så vi ikke før dagen etter). Neste dag, lørdag 4. februar, kom vi inn til Road Town der vi la oss til i H R Penn’s marina. Vi hadde da ikke vært i marina siden tirsdag i Sint Maarten. Vi trengte å lade båtens batterier. Men med en kontakt som ikke jeg hadde adapter for. Heller ikke mr. Penn hadde adapter til det europeiske støpselet. Jeg fikk kjøpt et støpsel og modifiserte med deler jeg hadde liggende. Etter 6 dager med seiling trengte batteriene sårt en opplading.

Vi gikk umiddelbart til immigrasjonskontoret og til customs, tollen. Denne gangen skulle alt gjøres riktig. Men, nei. Nok en gang fikk jeg kjeft. Jeg skulle ha kommet til kontorene før jeg sjekket inn i marinaen. ”Hvordan kan jeg gjøre det”, spurte jeg. ”Svømme inn?” ”Nei, du skulle fortøyd ved vår brygge!” Og hvordan skulle jeg vite hvor kontoret lå? ”Det plikter du å vite!” Hun ble mer og mer forbannet, jeg ble mer og mer irritert. Catherine forsøkte å roe meg. Vi fortalte om årsaken til besøket. Det kunne vi bare glemme, et besøk på St. Thomas ville ikke gi oss adgang til US øyene. Det skal ikke være lett, når toll- og immigrasjonsmyndighetene ikke er enige om lovverket. Jeg har tatt direkte kontakt med ambassader og regjeringer. Foreløpig har vi fått grønt lys både for Haiti og Cuba. Vi venter på svar fra Den Dominikanske Republikk og Puerto Rica.

Men øya var flott, vi ble her noen dager. NCL (Norwegian Cruise Line) Norwegian Epic la seg til kai tidlig en morgen. Vi blandet oss med de seilende gjestene og ble med på en busstur rundt på øya. Da vi hadde satt oss inn i bussen, Mlm og jeg satt i foran sammen med sjåføren, kom politiet og ga beskjed om at det ble siste turen for denne bilen sitt vedkommende. Bussen var et vrak som med nød og neppe klarte å trekke seg opp de bratte bakkene, selv i første gir.

Vi besøkte bl.a. et rom destilleri, der vi prøvesmakte flere av produktene. Som det seg hør og bør kjøpte vi et par tre flasker.

Det nærmer seg tiden for å tenke på tilbaketur. Jeg regner med å reise fra Cuba eller i nærheten ultimo mars/primo april. Jeg har foreløpig ikke mannskap, så dersom noen er interessert i å seile hjem til Spania via Azorene, ta kontakt med meg.
Se utseilt distanse: http://www.marinetraffic.com/en/ais/details/ships/shipid:308943/imo:0/mm

Reisebrev 21.

Montserrat ble delvis ødelagt av et vulkanutbrudd i 1995. I de to påfølgende årene var der ytterligere utbrudd. En del liv gikk tapt og en stor del av den sydlige delen av øya, der hovedstaden Plymouth lå, ble oversvømt av lava og aske. Den tidligere bebyggelsen er kun ruiner. Av øyas 12,000 innbyggere, flyttet flesteparten til andre øyer, kun 4,500 bor på øya i dag, i den nordlige delen. Den delen av øya som var utsatt for lavaen er stengt, man får ikke nærme seg kysten innenfor en to mils grense.

Seilturen mot Antigua ble påbegynt, men med vinden nok en gang midt i nesen tørnet vi og seilte mot Nevis og Statia. Jeg er lei kjempingen mot sjø og vind. Det er mye mer behagelig å seile med vinden.

To morgener har vi stått opp klokken 05:00 for å komme tidlig av gårde og tidlig i havn. Mlm stilte telefonklokken sin på 05:30. Da alarmen vekket oss sa jeg til henne at jeg håpet hun hadde stilt klokken feil og at den bare var 01:30. Vi var begge trøtte, men sto opp, kokte kaffe og gikk opp i cockpiten, som vi gjør hver eneste morgen. Vi ventet på at det skulle begynne å lysne. Og vi ventet. Steinmørkt fremdeles. Da kikket jeg på min telefon; 01:10. Hennes telefon viste 06:10, Spania tid.

Det skjer noe rart med hennes telefoner. I fjor seilte vi i Middelhavet. Da vi nærmet oss Sardinia kom den informasjonen om det nye lands telefontakster, som vi alle kjenner til. Men, det sto ”Welcome to US”. ”Du seiler feil vei Bengt”, ropte Mlm. På denne turen i Karibien har hun fått ”Welcome to Jamaica” to ganger, selv om vi ikke har vært i nærheten. Hennes telefon har også tidligere stilt seg om i hytt og pine, selv med forskjellige telefoner og forskjellige telefonoperatører. Man kan bli skvetten av mindre.

Vi seilte av gårde midt på natten, mot St. Martin, igjen i frisk bris til kuling med vinden forfra. Vi kunne ikke seile rett på målet. Inn til den hollandske delen av øya (den er delt i to, en hollandsk og en fransk del), Sint Maarten, og Simpson Bay Marina, en flott marina med alle fasiliteter, alt innen kort rekkevidde. Som vises av bildene er dette området en lekegrind for de virkelig rike. Der er mange av de såkalte superyachtene i hundremillioner klassen.

Jeg trodde prisene var høye i Norge, men å gå og handle i supermarkedene her gir virkelig hakeslepp. Hva med en kilo grouper, en fisk i havabborfamilien til USD 97,63? 815 norske kroner etter dagens kurs. Jeg lurer på hva hummeren koster her.

På Statia la vi oss til i en bøye, rodde inn til land med dinghien. Jeg visste at den begynte å skrante, det ene kammeret måtte stadig pumpes opp. Inne ved stranda var det lange dønninger som slo innover, en slo oppover ryggen på Catherine. Dyvåt ble hun satt i land, jeg måtte ro tilbake da jeg hadde glemt lommeboka. I det jeg snudde båten kom en ny bølge som fylte den halvt med vann og gjorde meg våt til skinnet. Tilbake i seilbåten pakket jeg en vanntett pose med klær for henne og meg, vi måtte skifte på land. Det ble et avbrutt besøk, Mlm var nervøs for å ro tilbake i mørket. Hun sa ”aldri mer i den båten”.

Så da ble den 14 år gamle dinghien byttet ut med en ny, større, stødigere og med motor.

31. januar, under svingbro sammen med en futuristisk trimaran (som klipt ut av en James Bond film) inn til den franske delen av øya. Båtstandarden var en ganske annen her. Videre gjennom vippebro ut mot havet, en kort, deilig seiltur til Anguilla, der vi la oss til i Road Bay for anker.

Med den nye dinghien var det enkelt å komme til land på en sikker måte. Etter registrering på tollkontor og immigrasjonskontor hoppet vi på en liten turistbåt som tok oss ut til Sandy Island, en liten øy omgitt av sandstrand. Et eldorado for snorklere. Dessverre var ikke vår tur forberedt, det ble ingen bading, men et godt måltid fikk vi med oss på øyas lille restaurant.

Dagen etter, den 2. februar, startet vi kl. 03:00 på den 94 mil lange seilturen til St. Croix, øya som i sin tid var eid av tvillingrikene Danmark-Norge, som der var sterkt involvert i slavehandelen. Mer om dette i neste reisebrev.
Se utseilt distanse: http://www.marinetraffic.com/en/ais/details/ships/shipid:308943/imo:0/mm

Reisebrev 20.

Stadig nordover, stadig motvind. Fra Dominica til Marie-Galante, en av øyene i Guadaloupe arkipelaget. Ingen marina her, vi la inntil en fiskerbrygge, veldig forskjellig fra de vanlige turistformede, kommersielle marinaene vi er vant til. Her var ingenting tilrettelagt, ingen havnekapteiner, kun de lokale, med sine markedsboder der de solgte fersk fisk om morgenen etter garntrekk, der de samlet konkylier som vi forsynte oss av. Vi kjøpte en 600 gram languster. Ingen restauranter, men en relativt brukbar Carrefour butikk.
På øya Terre-de Haut kastet vi ut en teine med en boks kattemat som agn. Jo da, vi fikk langustere, fem stykker, men med en størrelse som en forvokst reke ble det intet måltid på oss. Det ble det vanlige, brød med syltetøy og ost.
Dag ønsket å seile nord på Guadaloupe, øya ser ut som en sommerfugl, som dere vil se på kartet. For å kunne seile gjennom kanalen ned til Pointe a Pitre. En lang seilas rundt den vestlige delen av øya, med en overnatting for anker. Vi valgte å være tidlig ute morgenen etter, lenke oss til en bøye, i påvente av de to bruene som ble åpnet 05:00 og 04:30 – 05:30, for å kunne seile rett sør til Pointe a Pitre. Vi så ingen andre båter. Vi hadde nok gjort det riktige, finne en bøye tidlig, før de ble fylt opp. Alle opplysninger i henhold til pilotboken. Der var sandbanker i den flere mil lange innseilingen. Smale renner, konsentrasjonen måtte være på topp. Men ingen problemer, vi var alle våkne og konsentrerte. Da skjer det; like ved innløpet til kanalen. 2,1 meter, 2,0, 1,9, 1,8. Stopp. Vi hadde glidd inn på en av disse sandbankene, med vind som trykket oss på. Jeg prøvde det meste, men propell og baugtruster gravde oss ytterligere ned i mudderet. Flere forbipasserende båter forsøkte å hjelpe oss. En med en fører som ikke kunne håndtere båt, han tok feil av hva som var forover og akterover. To ganger kjørte han inn i båten min, med en to-tusen kroners skade. Han fikk mitt nye kraftige 20 meters tau i propellen, kappet det omtrent midt på (1,500). Dag fikk haik med noen hyggelige båtfolk som tok ham ned til den sørlige enden av kanalen, til Pointe a Pitre, der han fikk tak i en kraftig pilotbåt som klarte å trekke oss av. Den ga alt av motorkraft. Vi var virkelig satt fast. Men den dro oss av. Da tok skipper en beslutning, etter at vi fikk vite at broene ikke hadde vært operative de siste to årene; vi seiler distansen ned igjen, til Pointe a Pitre, der vi hadde planlagt å komme til, via kanalen. På vestsiden av øya, som nattseilas. Det beste vi kunne gjøre. I skrivende stund er båten i Pointe a Pitre havn, en diger marina med plass for 1000 båter, Det virker som de fleste båsene er opptatte. Dag og Mona reiste hjemover den 22., Mlm og jeg blir værende. Vi vil seile videre oppover, mot Montserrat og Antigua. Alt dette som har skjedd er i henhold til å seile. Ting skjer ikke nødvendigvis etter boken, men historier skapes, masse å fortelle om når man en dag sitter på gamlehjemmet. Hvis man da kan huske noe.