Reisebrev 27

Vi forlot den Dominikanske republikk 10. mars. På Cuba var det så å si umulig å komme på nett. Da jeg har seilt direkte fra Cuba til Azorene har det således gått nesten 2 måneder uten internett. Derfor dette sterkt forsinkede reisebrev.
56 timers seiling til Puerto de Vita på Cuba. Mer enn 300 nm. Vi kontaktet marinaen, ble bedt om å legge oss for anker og sjekke inn dagen etter. På morgenen kom der en liten båt med en doktor om bord. Han hadde hvit frakk og en veske der et stetoskop stakk opp. Vi forsøkte å se friske og spreke ut. En kraftanstrengelse i seg selv på denne tiden av døgnet og etter flere døgns seiling. Han stilte mange spørsmål, fylte ut papirer og tok temperaturen på oss. Vi ble erklært friske. Vi kunne føre båten inn til kai.
Der kom seks personer om bord, pluss to hunder. Det ble så stilt spørsmål om hvor mye ferskvarer vi hadde om bord, frukt, kjøtt, osv. Vi fylte ut flere papirer enn jeg er i stand til å huske, vi ble fotografert, gps’ene ble talt og fotografert, likedan vhf’ene, tv’en, radarantennen og ellers alt av elektronisk utstyr. Kjøleboksen ble inspisert, til og med søppelposene våre. Hundene snuste overalt. ”Egghundene” som jeg kalte dem, da det er på det strengeste forbudt å bringe til Cuba ferske egg. På spørsmål om vi hadde egg, fylte jeg inn antallet; 0. Egentlig hadde vi to kartonger, under dørken. Heller ikke melkeprodukter kan tas inn. Eller frukt og grønnsaker. Vi hadde alt slikt, jeg visste at det ikke var lett å få tak i slike produkter på Cuba, så vi hadde bunkret i Den Dominikanske Republikk med tanke på returen til Europa.
Cuba står i en særstilling. Det er nærliggende å tenke på gamle Sovjetunionen med så å si tomme butikkhyller, de fleste ting som ikke er å få kjøpt, en papirmølle, et overvåkingssamfunn der alt og alle skal kontrolleres. Og ellers kan det meste se ut som 1950 og der omkring. Men prisene på deres tjenester er av mer moderne dato; 55 CUCs for å ta inn båten og 75 CUCs for en persons visum. En CUC (Cuban convertible) tilsvarer en USD. Til sammenligning kan nevnes at en normal månedslønn er mellom 30 og 60 CUC!
Wifi fantes her ikke, men vi kunne låne en pc, tilkoblet nettet, kjøpe et kort for 2 USD med en times varighet og koble oss på. Så gjort. Etter fem minutter hadde ennå ikke det første bildet kommet opp. Vi logget oss av og kjøpte iskrem i stedet.
Da vi var ute og spaserte kom vi i prat med folk, vi ble bedt til bursdag uken etter til helstekt gris (vi hilste på grisen), vi ble bedt inn på kaffe et annet sted. Folk er veldig gjestfrie. De har veldig lite, en trengte et fiskesnøre, han og kona likte så godt å fiske, men hadde ingen redskap. Noen hadde ikke klær. Catherine og jeg gikk gjennom båten, vi fant fram klær, fiskeredskap, vesker, smykker, leker, etc. Vi delte ut. Da jeg tidligere foreslo for Mlm å gjøre nettopp dette, sa hun ”Oh no, we can’t do that, that will offend them.” Hun har endret sitt syn.
Det er egentlig ikke tillatt å ta i land ting. Skal man gi bort noe må det registreres av tollerne, og ofte må det betales. Vi smuglet selvsagt inn disse tingene, gavene.
Vi tok taxi til Holguin, en Chevrolet fra 1951. Først og fremst reiste vi dit for å bestille flybillett og hotell i Havanna og kjøpe bussbilletter fra Holguin til Havanna. Etter å ha strevd i to timer og brukt alt vi hadde av internettkort måtte vi dra tilbake med uforrettet sak. Internett hjalp oss halvveis og så var det stopp. Uansett hvordan vi prøvde.
Mlm skulle ta fly hjem til Spania, jeg måtte ta buss tilbake til marinaen og starte hjemreisen.
Neste dag med samme drosjen til et hotell 20 km. i andre retning. Samme der, ikke gjennomslag for internett. Vi oppsøkte et reisebyrå. De kunne ikke bestille reise til oss, det måtte gjøres i Holguin! Du verden. Til Cuba bør man dra på pakketur, ikke med egen båt.
Nok en gang til Holguin. Denne gangen fikk vi kjøpt flybillett gjennom et reisebyrå, men kun til Madrid, ikke hjem til Alicante.
Med nattbuss til Havanna. Vi innkvarterte oss i et rom for utleie i en privat leilighet i sentrum av ”Old Havana”. Greit nok, veldig sentralt. Vi brukte tiden til å ta en sightseeing buss, gikk på flamencoshow og annen underholdning. Restaurantene hadde et redusert tilbud. De ingrediensene de var i besittelse av kombinerte de på de mest fantasifulle måter. Rødvin hadde de ikke et sted, cola var de tomme for en annen plass.
Den legendariske Ernest Hemingway bodde på hotell Ambos Mundos, hvor jeg bodde forrige gang jeg var i Havanna. Her skrev han mange av sine kjente bøker. Vi besøkte rommet, museet.
Jeg sitter i skrivende stund på en kafeteria like ved busstasjonen som skal ta meg tilbake til marinaen i kveld. Jeg har akkurat kjørt Mlm, Cathrine, til flyplassen. Jeg ønsket noe å spise. Dessverre, ikke noe mat, kun drikkendes; brus, øl og rom. Rommen selges ikke i glass, bare i hele flasker. Jeg ser et par andre bord med folk rundt i kafeteriaen med halvfulle romflasker på bordet. Gud, så godt ikke å måtte bo permanent i dette landet. Det er når man reiser at man forstår hvordan forholdene er hjemme.
I påvente av bedre vind ble jeg nesten en uke i båten. Vinden bedret seg ikke, men jeg kastet allikevel loss søndag 26. mars.
Vi var flere som ventet på været, mange av oss ble godt kjente, en dag dro vi til marked med hest og kjerre. Jeg har ikke sett så mange hester siden Clint Eastwood herjet lerretet.
Dette var min andre tur til Cuba, til sammen 4 uker. Ikke mer.