Reisebrev 20.

Stadig nordover, stadig motvind. Fra Dominica til Marie-Galante, en av øyene i Guadaloupe arkipelaget. Ingen marina her, vi la inntil en fiskerbrygge, veldig forskjellig fra de vanlige turistformede, kommersielle marinaene vi er vant til. Her var ingenting tilrettelagt, ingen havnekapteiner, kun de lokale, med sine markedsboder der de solgte fersk fisk om morgenen etter garntrekk, der de samlet konkylier som vi forsynte oss av. Vi kjøpte en 600 gram languster. Ingen restauranter, men en relativt brukbar Carrefour butikk.
På øya Terre-de Haut kastet vi ut en teine med en boks kattemat som agn. Jo da, vi fikk langustere, fem stykker, men med en størrelse som en forvokst reke ble det intet måltid på oss. Det ble det vanlige, brød med syltetøy og ost.
Dag ønsket å seile nord på Guadaloupe, øya ser ut som en sommerfugl, som dere vil se på kartet. For å kunne seile gjennom kanalen ned til Pointe a Pitre. En lang seilas rundt den vestlige delen av øya, med en overnatting for anker. Vi valgte å være tidlig ute morgenen etter, lenke oss til en bøye, i påvente av de to bruene som ble åpnet 05:00 og 04:30 – 05:30, for å kunne seile rett sør til Pointe a Pitre. Vi så ingen andre båter. Vi hadde nok gjort det riktige, finne en bøye tidlig, før de ble fylt opp. Alle opplysninger i henhold til pilotboken. Der var sandbanker i den flere mil lange innseilingen. Smale renner, konsentrasjonen måtte være på topp. Men ingen problemer, vi var alle våkne og konsentrerte. Da skjer det; like ved innløpet til kanalen. 2,1 meter, 2,0, 1,9, 1,8. Stopp. Vi hadde glidd inn på en av disse sandbankene, med vind som trykket oss på. Jeg prøvde det meste, men propell og baugtruster gravde oss ytterligere ned i mudderet. Flere forbipasserende båter forsøkte å hjelpe oss. En med en fører som ikke kunne håndtere båt, han tok feil av hva som var forover og akterover. To ganger kjørte han inn i båten min, med en to-tusen kroners skade. Han fikk mitt nye kraftige 20 meters tau i propellen, kappet det omtrent midt på (1,500). Dag fikk haik med noen hyggelige båtfolk som tok ham ned til den sørlige enden av kanalen, til Pointe a Pitre, der han fikk tak i en kraftig pilotbåt som klarte å trekke oss av. Den ga alt av motorkraft. Vi var virkelig satt fast. Men den dro oss av. Da tok skipper en beslutning, etter at vi fikk vite at broene ikke hadde vært operative de siste to årene; vi seiler distansen ned igjen, til Pointe a Pitre, der vi hadde planlagt å komme til, via kanalen. På vestsiden av øya, som nattseilas. Det beste vi kunne gjøre. I skrivende stund er båten i Pointe a Pitre havn, en diger marina med plass for 1000 båter, Det virker som de fleste båsene er opptatte. Dag og Mona reiste hjemover den 22., Mlm og jeg blir værende. Vi vil seile videre oppover, mot Montserrat og Antigua. Alt dette som har skjedd er i henhold til å seile. Ting skjer ikke nødvendigvis etter boken, men historier skapes, masse å fortelle om når man en dag sitter på gamlehjemmet. Hvis man da kan huske noe.