Reisebrev 20.

Stadig nordover, stadig motvind. Fra Dominica til Marie-Galante, en av øyene i Guadaloupe arkipelaget. Ingen marina her, vi la inntil en fiskerbrygge, veldig forskjellig fra de vanlige turistformede, kommersielle marinaene vi er vant til. Her var ingenting tilrettelagt, ingen havnekapteiner, kun de lokale, med sine markedsboder der de solgte fersk fisk om morgenen etter garntrekk, der de samlet konkylier som vi forsynte oss av. Vi kjøpte en 600 gram languster. Ingen restauranter, men en relativt brukbar Carrefour butikk.
På øya Terre-de Haut kastet vi ut en teine med en boks kattemat som agn. Jo da, vi fikk langustere, fem stykker, men med en størrelse som en forvokst reke ble det intet måltid på oss. Det ble det vanlige, brød med syltetøy og ost.
Dag ønsket å seile nord på Guadaloupe, øya ser ut som en sommerfugl, som dere vil se på kartet. For å kunne seile gjennom kanalen ned til Pointe a Pitre. En lang seilas rundt den vestlige delen av øya, med en overnatting for anker. Vi valgte å være tidlig ute morgenen etter, lenke oss til en bøye, i påvente av de to bruene som ble åpnet 05:00 og 04:30 – 05:30, for å kunne seile rett sør til Pointe a Pitre. Vi så ingen andre båter. Vi hadde nok gjort det riktige, finne en bøye tidlig, før de ble fylt opp. Alle opplysninger i henhold til pilotboken. Der var sandbanker i den flere mil lange innseilingen. Smale renner, konsentrasjonen måtte være på topp. Men ingen problemer, vi var alle våkne og konsentrerte. Da skjer det; like ved innløpet til kanalen. 2,1 meter, 2,0, 1,9, 1,8. Stopp. Vi hadde glidd inn på en av disse sandbankene, med vind som trykket oss på. Jeg prøvde det meste, men propell og baugtruster gravde oss ytterligere ned i mudderet. Flere forbipasserende båter forsøkte å hjelpe oss. En med en fører som ikke kunne håndtere båt, han tok feil av hva som var forover og akterover. To ganger kjørte han inn i båten min, med en to-tusen kroners skade. Han fikk mitt nye kraftige 20 meters tau i propellen, kappet det omtrent midt på (1,500). Dag fikk haik med noen hyggelige båtfolk som tok ham ned til den sørlige enden av kanalen, til Pointe a Pitre, der han fikk tak i en kraftig pilotbåt som klarte å trekke oss av. Den ga alt av motorkraft. Vi var virkelig satt fast. Men den dro oss av. Da tok skipper en beslutning, etter at vi fikk vite at broene ikke hadde vært operative de siste to årene; vi seiler distansen ned igjen, til Pointe a Pitre, der vi hadde planlagt å komme til, via kanalen. På vestsiden av øya, som nattseilas. Det beste vi kunne gjøre. I skrivende stund er båten i Pointe a Pitre havn, en diger marina med plass for 1000 båter, Det virker som de fleste båsene er opptatte. Dag og Mona reiste hjemover den 22., Mlm og jeg blir værende. Vi vil seile videre oppover, mot Montserrat og Antigua. Alt dette som har skjedd er i henhold til å seile. Ting skjer ikke nødvendigvis etter boken, men historier skapes, masse å fortelle om når man en dag sitter på gamlehjemmet. Hvis man da kan huske noe.

Reisebrev 19.

En flott seiltur ned til St. Lucia, opptil 8 knop. Catherine ville gjerne besøke denne øya, den Trond og jeg forlot lille julaften. Dessuten hadde jeg bestilt et nytt elektronisk kart her. Dette virket i C80, ikke i E120.
Jeg forsømte meg ved å gå til toll- og immigrasjonskontoret. Man plikter å registrere seg innen 24 timer etter ankomst, jeg ventet nesten 3 dager. Du verden for en kjeft jeg fikk, på begge kontorer. ”Du har brutt våre lover, du vil bli ilagt en stor bot”. Deretter ble jeg bedt om å forlate øya i løpet av dagen, 3 dager før planlagt, 2 tollere kom om bord i båten. Jeg tenkte på de alkoholholdige varene vi hadde ombord. Heldigvis gikk det hele bra. Jeg slapp boten (ca. 50.000 NOK) og fikk bli. Jeg fikk heller ikke registrert meg på Saint Vincent eller på St. Lucia sist gang jeg var der. Jeg må skjerpe meg.
Rodney Bay Boat Yard har reparert glideskinnen til spribommen og den ødelagte blokken. Så uprofesjonelle folk har jeg aldri opplevd. De manglet kunnskap og innsikt. Verktøy som skrujern, bits og skiftenøkkel måtte de låne av meg, jeg måtte flere ganger gå til en butikk for å kjøpe popnagler og skruer, mitt skrujern for bits mistet de til havs. En jobb på 2-3 timer brukte de 10 på, flere mann. Regningen var ikke spesifisert, like amatørmessig som det øvrige. Men sluttsummen, den var profesjonell. Du verden.
Etter å ha skrubbet båt utvendig, vasket gardiner, sitteputer og masse mer innvendig fortjente vi en fridag. Søndag leide vi bil og kjørte rundt øya. Normalt skulle ikke det ta lang tid, men med de bakkete, svingete, hullete veiene var gjennomsnittsfarten så vidt større enn null. Et frodig, nydelig landskap. Vi fikk også et innblikk i hvordan det så ut på landet, der de svarte bodde. Det er et tydelig skille i levestandard mellom de hvite og de svarte. Her som de fleste andre steder.
Etter en kreolsk lunsj i en restaurant, noe spesiell, i Soufriere, kjørte vi ned til Marigot Bay der Trond og jeg ankret opp mellom 22. og 23. desember. Med et besøk til Pidgeon Island i nordvest var dagen til endes. En flott øy, St. Lucia, verd et besøk, verd en biltur rundt. I morgen, 9. januar seiler vi nordover, til Martinique, nok en gang.
Den 10. kom Mona og Dag Danielsen om bord for halvannen uke. Etter en flott seiltur og overnatting dagen etter seilte vi mot Dominica til Soufrier Bay. En slitsom tur for motor, liten kuling med vind og sjø midt i mot. Det var min fødselsdag den dagen, den 12. Med presanger, kake, bursdagskort og opphengte bannere med hilsener på engelsk og spansk tidlig om morgenen ble dagen spesiell. Deretter sjøbad og kaffe. Mona kløp seg selv i armen med jevne mellomrom for å finne ut hvorvidt opplevelsen av å seile i Karibien var drøm eller virkelighet.

Utseilt distanse: http://www.marinetraffic.com/en/ais/details/ships/shipid:308943/imo:0/mm

Reisebrev 18.

Med senket julefred, pinnekjøttmiddag, her i Karibien.

Veldig spesiell måte å feire julen på. Et godt alternativ. Ikke mye snø, kirkekonserter eller frysende folk. En gang i livet er dette flott og spesielt å ha fått oppleve.

Vi våknet søndag morgen at vi sto på grunn, på en sandbanke, båten lå skjevt. Tauet hadde røket, slitt av i bøyens øye. Hadde det vært en katamaran, som ikke har den samme dype kjølen, eller om vinden hadde blåst i en annen retning ville vi veldig sannsynlig truffet en av de andre bøyefortøyde båtene. Denne gangen var flaksen på vår side.

Fra søndag til torsdag lå vi i Marine le Marin, havnen innenfor. Selv med en kapasitet på 800 båter var alt fullbokket, jeg måtte seile til Fort de France, ca. 5 timers seilas, torsdag morgen. Alene. Trond reiste hjem tidlig tirsdag morgen. Jeg fikk ligge ved en brygge ved en privat yacht klubb, frem til den 3. januar. 10 minutters gange fra sentrum til Fort de France. Noe annerledes forhold, med dusjer ute i det fri, 4 på rad (det blir nok Mlm glad for), en dass av et toalett, men dyrere enn i forrige velordnede havn. Muligens for tidlig å trekke konklusjoner, men for meg ser det ut som at jeg har et bedre forhold til de engelsktalende øyene enn de franske. Slik har jeg det med landene også.

Senere på kvelden ble jeg bedt om å flytte til en annen bås, en med plass til to båter. Der lå en annen der, jeg fikk så vidt plass, fenderne ble helt flatklemte og i sjø fra en rutebåt slo båtene mot hverandre. Da eieren kom ned dagen etter fikk jeg kjeft, jeg burde flytte meg. Men, jeg hadde kun blitt anvist plass, til 30 € pr. dag, elektrisiteten kom og gikk, internett virket ikke. Den elendigste havnen jeg har vært i på mange år.

Nyttårsaften feires her på Martinique den 30. desember. Den 31. er for private og familiære arrangementer. Tusenvis av mennesker var ute i gatene, musikk i parken og et enormt fyrverkeri kl. 20:30, det flotteste jeg noen gang har sett.

Se utseilt distanse: http://www.marinetraffic.com/en/ais/details/ships/shipid:308943/imo:0/mm