Reisebrev 12.

Gran Canari. Inn til Puerto de Mogan, ved middagstid mandag. Overfarten hadde vært kjedelig, vinden forsvant, båten ”seilte” 90% for motor.

”Hei, Bengt Arild, nå er du langt hjemmefra”, hørte jeg da jeg holdt på med fortøyingen. Kjentfolk fra Herefoss. Og norsk prates det overalt, det virket som dette virkelig er stedet nordmenn reiser til. Jeg tror ¾ av turistene var norske.

Trond Flakk fra Birkeland kom om bord, han blir med over.

I dag, onsdag, de siste forberedelser før overfarten. Grønnsaker, poteter og melk (20 liter) ble kjøpt inn, resten av ferskvarene, kjøtt, diverse, kjøpes i morgen. I dag har Geir Thorsen, en av Risørs store sønner som bor her nede, tatt oss med på en sightseeingrunde.

I morgen, ved middagstider, kastes loss, 3-4 uker regnes over. Av vindmeldingene ser det ut som det vil blåse veldig lite den første uken, således kan overfarten ta lenger tid. Uansett, neste reisebrev vil ikke komme før vi er over på den andre siden. Da ønsker vi oss en god tur.

<a
Se utseilt distanse: http://www.marinetraffic.com/en/ais/details/ships/shipid:308943/imo:0/mm

Reisebrev 11.

Det var fredag, i Marina Grande, Funchal på Madeira. Jeg kom ned i cockpiten fra dekk, et eller annet skjedde. Jeg falt hardt mot bordet, slo meg kraftig i venstre lår. Ikke noen nytt at jeg går rundt med sår og skader, jeg har blitt så ubalansert og sturven i de siste par årene. Men denne gangen var det mer enn et blåmerke. Lørdag var jeg riktignok på sjappa og handlet, en full ryggsekk og tre bæreposer. Søndag reiste jeg på formiddagen mot Lanzarote. Det ble frisk bris og liten kuling og sjø inn på babord låring hele tiden (nordosten). Jeg måtte selvsagt reve godt, det var ikke mye duk som var ute, men gjennomsnittshastigheten lå på 6 knop, opp i mer enn 8, innimellom.

Mandag begynte låret virkelig å verke, det begynte å bli hovent, veldig hovent. Jeg må ha fått med meg en blindpassasjer med negativ utstråling og påvirkning; først fikk båten gjennomgå, nå er det visst min tur. Hittil har jeg seilt single-handed, det blir verre når jeg attpå må seile single-leged.

Båten seilte seg selv på vindroret, jeg la meg ned på en av benkene oppe.

Hvordan skulle jeg klare å få inn seil, ut med fendere og klargjøre liner i min tilstand? Jeg sveivet inn, tre-fire sveiv av gangen etterfulgt av en lang pause. Jeg følte meg utslitt.

Først måtte jeg innom resepsjonsbrygga for å få allokert plass, med et bein jeg så vidt kunne trå på og etter at mørket var falt på. Deretter finne plass, heldigvis longside og med god hjelp fra en ansatt.

Jeg la meg tidlig, sov veldig lite, da beinet verket kraftig. Onsdag morgen var det verre. Jeg spiste frokost, barberte meg, dusjet og gikk for å finne lege. Jeg følte for hvert skritt at jeg skulle falle. Måtte sette meg eller støtte meg til noe for hver tiende meter. Jeg fant en adresse, fikk tak i drosje.

På en tysk klinikk fikk jeg hjelp. Det ble tatt røntgen og ultralyd av låret, heldigvis ikke brukket, men en oppsamling av blod, et hematom, ble konstatert. Deretter inn på et rom der jeg ble lagt på en seng med alkoholomslag rundt låret. Jeg ble sendt tilbake til båten med alkohol for å fortsette med omslagene, smertestillende og et par krykker.

Dagen etter ble jeg ”utskrevet”, og i kveld føles det bedre. Krykkene vil bli brukt et par dager til, deretter legges de bort. (De kan være greie å ha ombord.). Hevelsen og det å bli kvitt blodansamlingen er beregnet til å ta 4 uker.

NAVIGARE VIVERE EST.

Marina Rubicon er for øvrig en av de flotteste jeg har besøkt. Med restauranter og butikker en masse. Betjeningen er eksepsjonelt hyggelige og imøtekommende. Ingenting negativt å si om denne havna. I morgen kastes loss for Gran Canaria.

Se utseilt distanse: http://www.marinetraffic.com/en/ais/details/ships/shipid:308943/imo:0/mm

Reisebrev 10, mot Kanari.

Estimert tre dager, men selvsagt, det er det med vinden igjen, der er en distanse av 230-250 nautiske mil (450-500 km.), ca. 3 dager, alt avhengig av vind og føreforhold, og hvor jeg vil seile til, ikke enda bestemt. Det et dette som gjør seiling så spennende; ikke matematisk forutsigbart. Det er ikke mulig å trykke på en knapp, and that’s it. Det må hele tiden tas beslutninger, avhengig av forandrende parametere; vind, retning, styrke, sjø, nedbør, humør (kapteinens).

Kjedelig å seile alene? Til tider. Jeg savner Mlm, men det er også spennende og utfordrende. Foruten selskap om bord er savnet størst når jeg kommer inn i havner, der jeg kan trenge litt hjelp, spesielt ved sidevind, trange forhold og de bleserkledde med silketørkle rundt halsen med deres gin-tonic, som betrakter meg fra flybridgen 8 meter over hodet på meg. Av og til litt stressende. Da gjelder det bare å heve sitt hode og tenke; du din dritt har leid båten for et par dager, denne båten eier jeg selv, spill ditt skuespill, det imponerer ikke meg. Eller noe lignende.

Selvsagt fleiper jeg. Jeg har sett dem som kaster ankeret ned i sin egen jolle. Ved en anledning var der en mann i en leiebåt som trykket på en knapp han ikke ante hva var; toalettanken ble tømt i den beste oppankringshavnen i Lyngør der folk svømte om ettermiddagen. En trist liten sak, men det må være rom for tabber. I båt, så vel som ved andre ting. Ingen av oss er perfekte.

Jeg har driti på draget mange ganger, og vil komme til å gjøre det igjen. Men det gjelder å være forsiktig; dunker jeg inntil en annen pancojolle ruller taksameteret hurtig.

Når jeg er alene sprir jeg fokka, men ikke med spribom. Jeg har gjort det ved flere anledninger, spribom, det er greit å sette den i 3-4 sekundmeter, men når det blåser opp til kuling og den må tas inn, er der problemer. Ved en anledning; jeg skulle ta den inn, det må gjøres på dekk, foran masten; den traff meg i hodet, jeg svimte av, blodet rant, etter det gjør jeg stort sett ikke mer enn jeg er i stand til å gjøre fra cockpiten. Når jeg er alene.

Siste nytt på uhellsfronten: Båten har fått en del gule flekker enkelte steder på dekk. ”Prøv denne svampen”, sa Catherine, da vi lå i Gibraltar.

På min vei mot Porto Santo la jeg merke til at store deler av dekket var blitt brunfaget. Må være olje eller noe, tenkte jeg. Sjøer hadde slått over.

I går brukte jeg hele dagen på å fjerne dette med Mlm’s svamper (hun bruker vanligvis disse til å rense gryter og komfyren). Selvsagt spylte jeg godt. I dag morges; båten var verre enn noensinne. Da forsto jeg det. Disse svampene inneholder stålullfibre, det er der jævelskapen kommer fra. Jeg hadde spylt godt, men disse mikroskopiske metallfragmentene hadde skapt rust. Jeg har forsøkt å vaske med jif, det har hjulpet. Jeg har googlet; rust på glassfiber kan fjernes med saltsyre. Hvordan virker dette på gelcoat’en, tro? Jeg skal undersøke mer. Jeg tror fanden er løs.

Reisebrev 9, Madeira Grande.

Meldingen var N-NV, men det endret seg til W-SW, liten kuling og motsjø. Jeg måtte etter hvert starte motoren. Av og til gjorde båten 6 knop, av og til 3. En fordømt slitsom tur.

Havna var pakket med båter, heldigvis hadde jeg bestilt plass; det første de spurte etter var båtens navn. Mao; hadde jeg ikke reservert på forhånd hadde jeg neppe kommet inn.

Og jeg fikk faktisk utbedret lekkasjen i varmtvannstanken.

Funchal er en flott by, så velholdt, med gamle, ærverdige bygninger og fortauer og gågater med flott mosaikk, sammensatt av små stein, flate og runde. Det er også i denne marinaen jeg til dags dato har fått den beste servicen. Tankene er fylt med vann og diesel, jeg har fått sovet ut, dusjet, skittentøy er blitt vasket for meg. Alt er på plass. Kjøre Gud, la det fortsatt være slik, ingen flere uhell. Please.

Utseilt distanse: http://www.marinetraffic.com/en/ais/details/ships/shipid:308943/imo:0/mm

Reisebrev 8, Porto Santo.

Tidlig mandag morgen, før kontortid. Jeg er ikke ornitolog, fuglen så ut til å være en blanding av måke og and, svær fugl. Jeg fulgte dens flukt, og dens krasj, i masten, der bommen er hektet. Den akte seg etter hvert overbord, prøvde å fly, men måtte nøye seg med en svømmetur. Skadet eller for øyeblikket forvirret? Underlige fugler i denne del av verden. Enten dør de i tide og utide, eller de forsøker å begå harakiri.

Marinaen var fullpakket, masse båter for anker, jeg måtte gjøre det samme. Ankre opp. Jeg begynte på jobben med å rydde opp, mer enn jeg ante. En ”herlig” blanding av vann, mel (fin hvete, grov rug og grov hvete), brune bønner, erter (gule og grønne), frø til min brødbaking (sesam-, solsikke- og linfrø), alt hadde lagt og gjæret i ukevis. Denne gørra hadde blandet seg med hundrevis av bokser, flasker, glass, kanner og kartonger. Alt måtte rengjøres. Og først av alt; fjerning av sofa, dørkplater og elektriske komponenter (pumper, vannføler, etc.). En hel dag gikk med, fra tidlig morgen til mørket kom. Med å gjøre rent. Dagen etter gikk med til å få alt på plass igjen. Ikke ofte jeg føler for å grine, men da en colaboks falt ned på en kjølbolt og eksploderte med strålen midt i mitt ansikt og den neste mistet jeg på samme måte, den sendte cola opp i taket, på tv-skjermen, pantryet. Da valgte jeg å le. Hellan og Hallan kunne ikke gjort det bedre.

En lekkasje ved vanntilkoblingen på varmtvannstanken var synderen. Virkelig en liten tue; du store min; for en lykke å seile!

Jeg er inderlig glad for at ikke Mlm er med nå. Hun er så vár for lukter, og alt annet det er mulig å være vár for. Båten stinker, jeg vasker hendene mine, men nei!, de lukter like jævlig, av gørr, disse flotte ingrediensene som skulle heve ”Aguas Calientes” til en gourmet skute.

Med håp om at uhellene er gjort unna drar jeg videre til Funchal på Madeira Grande, hovedøya, tirsdag kveld, nattseiling. Jeg har ringt og bestilt plass i marinaen onsdag morgen. Der må jeg også få lekkasjen fikset, jeg har ikke deler som må til.  Puhh!

Se utseilt distanse: http://www.marinetraffic.com/en/ais/details/ships/shipid:308943/imo:0/mm

Reisebrev 7, mot Madeira.

25. oktober, kl. 08:00 om morgenen tok jeg farvel med Gibraltar, mot Madeira. Vinden var grei de to første døgnene, men deretter ble det stort sett vindstille. Det er ikke en seilers drøm å drive i en fart av 1 knop med blafrende seil og en vindex som beveger seg kompasset rundt. Altså måtte jernfokka (motoren) settes.

Jeg så på AIS’en at jeg ikke var alene på havet, men avstandene er store og selv om natten kunne jeg ikke se lys fra andre båter. Helt flott, dette er mye enklere for meg når jeg seiler alene. Jeg kan sove. Riktignok ikke lenge av gangen, egguret vekker meg hver time slik at vær, vind, trafikk og kurs kan sjekkes.

En liten fugl haiket med meg fire døgn. Den var tillitsfu(g)l(l), hakket meg på fingeren, men kjeks ville den ikke ha. Da jeg seilte gjennom sundet mellom Gibraltar og Marokko så jeg en del delfiner, og masse marokkanske fiskebåter, men etter hvert ble alt liv borte, unntatt fuglen. Den ble med helt til Porto Santo, der den døde nede i salongen.

Men under båtens dørk var der liv. En kveld jeg fikk så veldig lyst på pølser åpnet jeg en dørkluke der jeg visste pølseglassene var. Hvilket syn; der var kommet vann inn, muligens en lekkasje fra en vannledning. Jeg tenkte ikke at dette kunne skje da jeg stuet matvarer. Pakker med bønner, erter, frø til brødbaking, alt hadde rent ut. Og ertene hadde trukket til seg vannet og ekspandert, begynt å gro. Først ble jeg forbannet på meg selv; hvorfor plasserte jeg ikke kun bokser og flasker under dørken? Deretter så jeg for meg alt arbeidet med å fjerne den illeluktende dritten. Så sa jeg til meg selv; hva kan du gjøre? Vente med oppryddingen til jeg kommer til Porto Santo, Madeira, og kjøpe gulrøtter. Jeg har løk om bord, men ingen gulrøtter. Jeg vil lage ertesuppe, med pølser, ertene er allerede utvannede.

Se utseilt distanse: http://www.marinetraffic.com/en/ais/details/ships/shipid:308943/imo:0/mm