Reisebrev 25.

Litt seiling, ikke mye, mot Puerto Rico. De siste dagene har vært relativt vindstille, men motoren fungerer perfekt, og et lite forbruk, kun ca. 3,5 liter pr. time. Her er kun en marina foruten en yacht klubb. De har begge jernstolper stukket ned i bunnen. Disse danner båser som båtene kan gå inn i. Jeg skrapte opp båten tidligere en gang i Holland mot lignende stolper. Det frister ikke til gjentagelse. Følgelig satte vi ut anker på 10 meter dybde utenfor marinaen, blant andre båter. Klokken fem om morgenen fikk vi nærkontakt med en av de andre. Ankerfestet hadde ikke løsnet, men vinden hadde blitt sterkere, opp til liten kuling innimellom, så kjettingen hadde blitt strukket ut maksimalt, den hang ikke lenger rett ned. Når jeg har ute 30 meter kjetting gir dette at båten vandrer opp til en radius på 27 meter, eller 55 meter fra den ene enden til den andre. Naboen var oppe i den samme situasjonen. Mlm var oppskjørtet. Jeg var nedtruset, hadde ikke fått kledd meg. Situasjonen kom raskt under kontroll. Ingen skade var skjedd.

Båtlivet er så rolig og avstressende. Sies det.

Old San Jose er på FN’s verdensarvliste. Et utrolig renoveringsarbeid er nedlagt på de gamle, koloniale og monumentale bygningene. Og ikke bare fasadene er pusset opp, men gatene, grøntområdene og bygningene innvendig. Dette har blitt turistenes yndlingssted med tilhørende dyre butikker og restauranter. Tre store cruiseskip lå inne samtidig i dag. Turistene legger igjen mye penger.

San Jose er verdt et besøk, men ha ikke store forhåpninger som seiler. Ingenting er lagt til rette, de enkleste ting er ikke å få tak i. En elendig marina. Et godt råd; seil forbi.

Den neste plassen ble Puerto Arecibo, fremdeles på nordkysten av Puerto Rico. Ingen marina, vi la oss for anker i en bukt, to-tre kilometer fra byen, 50 meter fra brygga til en politistasjon. Vi fikk bruke deres kai til vår lille gummibåt. Da vi oppdaget at batteriene ikke hadde blitt ladet på en stund, strømnivået var faretruende lavt, oppsøkte vi politistasjonen for å få hjelp. Sent på fredagskvelden. Jo, de hadde en forbindelse, til en mekaniker som pleide å hjelpe dem når deres utrykningsbåter trengte tekniker. Vi fikk kaffe og smørbrød, de telefonerte og hjalp oss det de kunne. Veldig hyggelige mennesker. Dagen etter kom mekanikeren, en pensjonert, tidligere soldat som hadde både vært med i Irak- og Vietnamkrigen. Han bar dessuten en ladd pistol i skuldervesken. En spesiell mann. Han tok ut dynamoen, vi kjørte av gårde i hans bil, fikk dynamoen testet, alt i orden. Deretter begynte han feilsøkingen. Dette holdt han på med halve dagen og hele søndagen. Så tilkalte han hjelp. Denne reparatøren koblet om en ledning i motorrommets batteriisolator. Da var alt i orden, ble det påstått.

Vi kunne igjen lette anker, mot Mayaguez, på vestsiden, der vi skulle sjekke ut av landet. Der var ingen ankringsplass, ingen dinghibrygge, faretruende grunt (vi var nedi med kjølen), vi måtte seile videre. Til Puerto Real. Derfra ble vi kjørt med bil til Mayaguez for besøk hos toll og immigrasjon. Det er enklere å seile i Middelhavet og EU. Da slipper man denne fordømte papirmølla.
Utseilt Distanse:http://www.marinetraffic.com/en/ais/details/ships/shipid:308943/imo:0/mm