Reisebrev 28

På hjemvei. Vanskelige vinder de første dagene. Det tok tid å komme gjennom Bahamas, enorme områder med kun en meter eller to med vann. Etter to uker var jeg ikke kommet lenger enn like øst av Bermuda. Planene var å stanse der et par dager, men jeg dro forbi.
Det har til tider vært lite vind, derimot en del kuling.
Dette er en lang tur. Med mer enn 4,000 nautiske mil og den beskjedne fremdriften kan turen ta 2 måneder.
Og hva gjøres på den tiden, alene om bord? Først og fremst sove, i korte tidsintervaller. Foruten justering av seil i henhold til vindretning, vindens styrke og ikke minst ønsket kurs. Lesing er så det mest vesentlige, lytte til musikk, betraktning av soloppganger og solnedganger. Matlaging, fisking, skriving, navigering og beregning av distanser hører også med. En 6 meters hval 15 meter fra båten er en flott opplevelse. Via satellitt telefon får jeg værmeldinger fra Trond. Telefonen er også nyttig for å dempe familiens bekymringer.
Men det er ikke alltid der er like rolig, kulinger må påregnes, og også stormer. 500 nautiske mil nordøst for Bermuda fikk jeg en full storm som varte i 30 timer. Jeg tittet ved en anledning på vindinstrumentet som viste 26 m/s. Da la jeg bi; 15-20% av genoa’en ute, 80% av storseilet som jeg ikke fikk revet mer, jeg bakket fokken, la roret i borde og la meg i sengen. I 30 timer uten mat og drikke. Det er ikke lett å gå på toalettet under slike forhold, så derfor en kort fasteperiode. Etterpå, da det ble roligere, begynte oppryddingsarbeidet, alle tingene som lå strødd på dørken, tørke opp vann som har kommet inn gjennom lufteluker og når jeg har beveget meg mellom salong og cockpit. Slike stormer kommer ofte så plutselig at det er vanskelig å forberede seg. Alt skjer veldig fort. Da kan det være vanskelig å reve, redusere seilene, når jeg er alene.
Denne gangen fikk båten mye juling; det ene vinduet i sprayhood’en var ødelagt, ankerlyset i toppen av masta virket ikke, en ledning hang og slang. Heller ikke navigasjonslysene var intakte, bortsett fra akterlanternen. Vindroret var hardt tatt, i begge ender; selve roret var borte og rammen til seilet til vindroret var brukket. Sjøene hadde slått løs planker i baugsprydet, de var vekk. Og genoa seilet var en del ødelagt. Jo, det var en tøff storm.
Deretter holdt kulingen seg i varierende styrke i to uker. Vindmølla ladet maksimalt, slik at jeg hadde ikke behov for å starte motorladning før jeg nærmet meg Azorene. Da jeg til sist startet gikk motoren to minutter før den døde hen. Jeg gikk gjennom den utvendige del av drivstoffsystemet, skiftet sågar et filter. Det gjorde ingen forskjell, motoren startet fremdeles ikke.
Men for fremdriften spilte ikke dette noen rolle, med kuling som kom inn aktenfor tvers gjorde båten 7 knop for sterkt revede seil. Siden vindroret var borte måtte jeg styre ved hjelp av autopilot. Heller inget problem da vinden var stabil i retning. Jeg kunne sove godt gjennom nettene.
Da jeg nærmet meg øya Sao Miguel på Azorene måtte jeg forberede meg på å komme til kai kun for seil. Storseilet ble rullet inn, genoa’en ble redusert til et minimum, men fremdeles var hastigheten god, kuling som det fremdeles var og pålandsvind. En utfordring på et ukjent sted. Jeg hadde i lange tider forsøkt å få hjelp fra marinakontoret både på telefon og VHF. Men ingen svarte. Da slo det meg; det var 1. mai. Folk hadde fri. Jeg tok peiling på en brygge der det sto bensinpumper, men der lå allerede en stor seilbåt. Plassen var begrenset. Jeg seilte inn i en bue, men farten var for stor, jeg måtte gå ut igjen. Ved andre forsøk var farten for liten, men jeg fikk hjelp av en fra den andre båten. En engelsk båt med fire personer om bord. De hadde også kommet inn for seil. Også deres motor hadde oppgitt ånden i en storm.
Jeg fortøyde, godt med liner i alle ender pluss spring og brest. Deretter en dusj, ikke direkte vondt etter 36 døgn i sjøen. Og en biff, jeg hadde levd på pasta i to uker.
Da jeg kom tilbake igjen var der 6 personer ved båten min, de dro i tauer, det som var igjen av dem. Vinden hadde økt, bølgene større og vannet hadde sunket. Alt dette hadde resultert i at tauene hadde blitt filt av mot kanten på sementbrygga, båten hang kun i akterlinene. Med det resultat at båtens akterende stanget i brygga. Masse ødeleggelser, akterankeret hadde slått et stort hull i skroget 10 cm. over vannlinjen, pushpit og fenderholdere var ødelagte, store gelcoat skader. Senere skulle det vise seg at der hadde kommet inn en del vann i båten. Også under motoren var der vann. Jeg lenset ut 40-50 liter fra motorrommet, og dette vannet var ferskt! Altså måtte det være hull i den akterste vanntanken.
Forsikringsselskapet ble kontaktet dagen etter, båten må tas på land på verftet og fikses. Dette vil nødvendigvis ta tid, blant annet må en del ting bestilles fra utlandet, delene til vindroret, for eksempel.
Jeg sitter i skrivende stund på flyplassen i Ponta Delgada, klokken er 06:00, flyet går om en time, til Lisboa, så til Paris og til slutt Alicante. Jeg vil komme hjem en time over midnatt.
Dette reisebrevet, som skulle vært det siste blir således det nest siste. Jeg vil reise tilbake for å bringe båten tilbake til Gibraltar og Torrevieja når den er ferdig reparert. Jeg regner med at dette vil ta en del uker. Jeg må vel snart ha brukt opp uhellskvoten nå?

Reisebrev 27

Vi forlot den Dominikanske republikk 10. mars. På Cuba var det så å si umulig å komme på nett. Da jeg har seilt direkte fra Cuba til Azorene har det således gått nesten 2 måneder uten internett. Derfor dette sterkt forsinkede reisebrev.
56 timers seiling til Puerto de Vita på Cuba. Mer enn 300 nm. Vi kontaktet marinaen, ble bedt om å legge oss for anker og sjekke inn dagen etter. På morgenen kom der en liten båt med en doktor om bord. Han hadde hvit frakk og en veske der et stetoskop stakk opp. Vi forsøkte å se friske og spreke ut. En kraftanstrengelse i seg selv på denne tiden av døgnet og etter flere døgns seiling. Han stilte mange spørsmål, fylte ut papirer og tok temperaturen på oss. Vi ble erklært friske. Vi kunne føre båten inn til kai.
Der kom seks personer om bord, pluss to hunder. Det ble så stilt spørsmål om hvor mye ferskvarer vi hadde om bord, frukt, kjøtt, osv. Vi fylte ut flere papirer enn jeg er i stand til å huske, vi ble fotografert, gps’ene ble talt og fotografert, likedan vhf’ene, tv’en, radarantennen og ellers alt av elektronisk utstyr. Kjøleboksen ble inspisert, til og med søppelposene våre. Hundene snuste overalt. ”Egghundene” som jeg kalte dem, da det er på det strengeste forbudt å bringe til Cuba ferske egg. På spørsmål om vi hadde egg, fylte jeg inn antallet; 0. Egentlig hadde vi to kartonger, under dørken. Heller ikke melkeprodukter kan tas inn. Eller frukt og grønnsaker. Vi hadde alt slikt, jeg visste at det ikke var lett å få tak i slike produkter på Cuba, så vi hadde bunkret i Den Dominikanske Republikk med tanke på returen til Europa.
Cuba står i en særstilling. Det er nærliggende å tenke på gamle Sovjetunionen med så å si tomme butikkhyller, de fleste ting som ikke er å få kjøpt, en papirmølle, et overvåkingssamfunn der alt og alle skal kontrolleres. Og ellers kan det meste se ut som 1950 og der omkring. Men prisene på deres tjenester er av mer moderne dato; 55 CUCs for å ta inn båten og 75 CUCs for en persons visum. En CUC (Cuban convertible) tilsvarer en USD. Til sammenligning kan nevnes at en normal månedslønn er mellom 30 og 60 CUC!
Wifi fantes her ikke, men vi kunne låne en pc, tilkoblet nettet, kjøpe et kort for 2 USD med en times varighet og koble oss på. Så gjort. Etter fem minutter hadde ennå ikke det første bildet kommet opp. Vi logget oss av og kjøpte iskrem i stedet.
Da vi var ute og spaserte kom vi i prat med folk, vi ble bedt til bursdag uken etter til helstekt gris (vi hilste på grisen), vi ble bedt inn på kaffe et annet sted. Folk er veldig gjestfrie. De har veldig lite, en trengte et fiskesnøre, han og kona likte så godt å fiske, men hadde ingen redskap. Noen hadde ikke klær. Catherine og jeg gikk gjennom båten, vi fant fram klær, fiskeredskap, vesker, smykker, leker, etc. Vi delte ut. Da jeg tidligere foreslo for Mlm å gjøre nettopp dette, sa hun ”Oh no, we can’t do that, that will offend them.” Hun har endret sitt syn.
Det er egentlig ikke tillatt å ta i land ting. Skal man gi bort noe må det registreres av tollerne, og ofte må det betales. Vi smuglet selvsagt inn disse tingene, gavene.
Vi tok taxi til Holguin, en Chevrolet fra 1951. Først og fremst reiste vi dit for å bestille flybillett og hotell i Havanna og kjøpe bussbilletter fra Holguin til Havanna. Etter å ha strevd i to timer og brukt alt vi hadde av internettkort måtte vi dra tilbake med uforrettet sak. Internett hjalp oss halvveis og så var det stopp. Uansett hvordan vi prøvde.
Mlm skulle ta fly hjem til Spania, jeg måtte ta buss tilbake til marinaen og starte hjemreisen.
Neste dag med samme drosjen til et hotell 20 km. i andre retning. Samme der, ikke gjennomslag for internett. Vi oppsøkte et reisebyrå. De kunne ikke bestille reise til oss, det måtte gjøres i Holguin! Du verden. Til Cuba bør man dra på pakketur, ikke med egen båt.
Nok en gang til Holguin. Denne gangen fikk vi kjøpt flybillett gjennom et reisebyrå, men kun til Madrid, ikke hjem til Alicante.
Med nattbuss til Havanna. Vi innkvarterte oss i et rom for utleie i en privat leilighet i sentrum av ”Old Havana”. Greit nok, veldig sentralt. Vi brukte tiden til å ta en sightseeing buss, gikk på flamencoshow og annen underholdning. Restaurantene hadde et redusert tilbud. De ingrediensene de var i besittelse av kombinerte de på de mest fantasifulle måter. Rødvin hadde de ikke et sted, cola var de tomme for en annen plass.
Den legendariske Ernest Hemingway bodde på hotell Ambos Mundos, hvor jeg bodde forrige gang jeg var i Havanna. Her skrev han mange av sine kjente bøker. Vi besøkte rommet, museet.
Jeg sitter i skrivende stund på en kafeteria like ved busstasjonen som skal ta meg tilbake til marinaen i kveld. Jeg har akkurat kjørt Mlm, Cathrine, til flyplassen. Jeg ønsket noe å spise. Dessverre, ikke noe mat, kun drikkendes; brus, øl og rom. Rommen selges ikke i glass, bare i hele flasker. Jeg ser et par andre bord med folk rundt i kafeteriaen med halvfulle romflasker på bordet. Gud, så godt ikke å måtte bo permanent i dette landet. Det er når man reiser at man forstår hvordan forholdene er hjemme.
I påvente av bedre vind ble jeg nesten en uke i båten. Vinden bedret seg ikke, men jeg kastet allikevel loss søndag 26. mars.
Vi var flere som ventet på været, mange av oss ble godt kjente, en dag dro vi til marked med hest og kjerre. Jeg har ikke sett så mange hester siden Clint Eastwood herjet lerretet.
Dette var min andre tur til Cuba, til sammen 4 uker. Ikke mer.