Reisebrev 26

Vi seilte videre vestover mot Cap Cana Marina på østsiden av Den Dominikanske Republikk, nattseiling, kom frem klokken 06:00 om morgenen. Østlig tung sjø, rett inn i innseilingen til marinaen, minste dybde 7 fot, min båt stikker 6. Jeg valgte å dra videre, til Cofresi og Ocean World Marina. Mer enn et døgn ytterligere seiling. Etter det såkalte timeglasset, et grunt område formet som et timeglass der sjøen ofte er veldig kaotisk, kom vi over i smulere farvann, dog tunge, høye dønninger aktenfra. Disse ga oss en flott seilas for de neste 30 timer. Da vi kom ut av ”Timeglasset” ropte Mlm; ”Look Bengt, a big fish”. Typisk, hun fornekter seg ikke. Hvalen var stor, kom opp av vannet og ned igjen med et tungt plask. Dette gjentok seg flere ganger. Et flott syn å se disse store dyrene.

I løpet av natten sovnet jeg på benken ute i cockpiten. En bølge gjorde at jeg falt mot midtkonsollet, med en stor, flott blåveis dagen etter som resultat. Det er ikke den første jeg har fått under seiling. Tidvis ubrukelige ben og armer, hovne knær, brukkne ribbein og kuler i hodet har vært en del av seilingens medbringende. Krykker har jeg om bord fra sist jeg besøkte Lanzarote. Det er ikke kun båten som skades.

Jeg fulgte med på ladningen av batteriene underveis, fikk en mistanke om at startbatteriet ikke ble ladet. Vi kom til havn, fylte diesel og skulle deretter til anvist plass i havnen. Motoren ville ikke starte. Baugpropellen virket heller ikke. Jeg koplet startkabler fra et av forbruksbatteriene til startbatteriet. Motoren startet. Det blåste mye i havna. Jeg ville bruke baugpropellen. Den er koblet til startbatteriet. Jeg tok ikke bort startkablene mellom batteriene. Det var en tabbe. Kablene tok fyr midtveis mot min anviste plass, plastklypene smeltet, begynte å brenne. To av batteriene og startbatteriet tok også fyr, treverket likeså, esken til elektrisk luftpumpe brant. Jeg forsøkte å slukke med ”det jeg fant”. Nytteløst. Jeg hadde intet valg, jeg måtte bruke pulverapparat. Jo da, flammene ble slukket, men pulver har en bieffekt, det blir et salig griseri, med timers opprydding, støvsuging og vasking etterpå. Og nedfallet fra røyken, overalt, til og med inn på toalettene (dørene var åpne).

Elektriker kom om bord og vurderte situasjonen. Mlm og jeg trengte å komme bort, vi gikk til en bedre middag, ”surf and turf” (biff og hummer), deretter et spektakulært danseshow.

Dagen etter kom teknikere om bord, fire stykker(!), brente ledninger ble erstattet, nye batterier kjøpt inn og montert, batteriisolator tatt ned, fikset og koblet opp igjen.

Når man trenger fagfolk må en ofte vente, i dagevis, folk er opptatte, så det skjer at man får om bord amatører og sjarlataner som gjør mer ugagn enn nytte. Jeg har i så måte fått min del.

Det virker ikke som jeg skal bli kvitt dette uhellssyndromet på denne turen. Det forsinker oss, bryter oss ned, spesielt Mlm blir nedstemt, hun mister troen på det gode båtlivet og jeg mister troen på en oppegående konto. Disse reparasjonene er meget kapitalkrevende. Mlm drømmer om en fremtid uten båt, jeg drømmer om en fremtid med båt og mindre trøbbel. Partene står til tider langt fra hverandre i deres drømmeverden.

I denne marinaen var det proffe folk, overalt. Reparatørene gjorde en utmerket jobb, igjen er alt i orden.

Vi ble liggende noen dager i påvente av roligere vær. Det blåser kuling og sjøen gikk høy.

Sammen med en del andre seilere, mest kanadiere, men også seilere fra Frankrike og USA, dro vi med buss til et ”zipline”, taubane sted. Moro å leke litt, svinge seg mellom trær og tårn som en annen Tarzan.

Også en bursdagsfeiring ble vi med på. Når man ligger flere båter sammen over lengre tid blir man godt kjent.

Været har blitt bedre, flere ville seile av sted, men får ikke tillatelse, av det militæret. Tvers over for oss ligger et maritimt fartøy og overvåker. Myndighetene på øya vil gi tillatelse når man kan dra. Det er første gang jeg har hørt at ikke en seiler selv kan bestemme og ta ansvar for sin egen seiling.

Denne marinaen er uten tvil den mest serviceminded jeg noen gang har besøkt. Smilende, høflige, hjelpsomme mennesker, som hele tiden var på pletten for å hjelpe.
Utseilt distanse: http://www.marinetraffic.com/en/ais/details/ships/shipid:308943/imo:0/mm

Reisebrev 25.

Litt seiling, ikke mye, mot Puerto Rico. De siste dagene har vært relativt vindstille, men motoren fungerer perfekt, og et lite forbruk, kun ca. 3,5 liter pr. time. Her er kun en marina foruten en yacht klubb. De har begge jernstolper stukket ned i bunnen. Disse danner båser som båtene kan gå inn i. Jeg skrapte opp båten tidligere en gang i Holland mot lignende stolper. Det frister ikke til gjentagelse. Følgelig satte vi ut anker på 10 meter dybde utenfor marinaen, blant andre båter. Klokken fem om morgenen fikk vi nærkontakt med en av de andre. Ankerfestet hadde ikke løsnet, men vinden hadde blitt sterkere, opp til liten kuling innimellom, så kjettingen hadde blitt strukket ut maksimalt, den hang ikke lenger rett ned. Når jeg har ute 30 meter kjetting gir dette at båten vandrer opp til en radius på 27 meter, eller 55 meter fra den ene enden til den andre. Naboen var oppe i den samme situasjonen. Mlm var oppskjørtet. Jeg var nedtruset, hadde ikke fått kledd meg. Situasjonen kom raskt under kontroll. Ingen skade var skjedd.

Båtlivet er så rolig og avstressende. Sies det.

Old San Jose er på FN’s verdensarvliste. Et utrolig renoveringsarbeid er nedlagt på de gamle, koloniale og monumentale bygningene. Og ikke bare fasadene er pusset opp, men gatene, grøntområdene og bygningene innvendig. Dette har blitt turistenes yndlingssted med tilhørende dyre butikker og restauranter. Tre store cruiseskip lå inne samtidig i dag. Turistene legger igjen mye penger.

San Jose er verdt et besøk, men ha ikke store forhåpninger som seiler. Ingenting er lagt til rette, de enkleste ting er ikke å få tak i. En elendig marina. Et godt råd; seil forbi.

Den neste plassen ble Puerto Arecibo, fremdeles på nordkysten av Puerto Rico. Ingen marina, vi la oss for anker i en bukt, to-tre kilometer fra byen, 50 meter fra brygga til en politistasjon. Vi fikk bruke deres kai til vår lille gummibåt. Da vi oppdaget at batteriene ikke hadde blitt ladet på en stund, strømnivået var faretruende lavt, oppsøkte vi politistasjonen for å få hjelp. Sent på fredagskvelden. Jo, de hadde en forbindelse, til en mekaniker som pleide å hjelpe dem når deres utrykningsbåter trengte tekniker. Vi fikk kaffe og smørbrød, de telefonerte og hjalp oss det de kunne. Veldig hyggelige mennesker. Dagen etter kom mekanikeren, en pensjonert, tidligere soldat som hadde både vært med i Irak- og Vietnamkrigen. Han bar dessuten en ladd pistol i skuldervesken. En spesiell mann. Han tok ut dynamoen, vi kjørte av gårde i hans bil, fikk dynamoen testet, alt i orden. Deretter begynte han feilsøkingen. Dette holdt han på med halve dagen og hele søndagen. Så tilkalte han hjelp. Denne reparatøren koblet om en ledning i motorrommets batteriisolator. Da var alt i orden, ble det påstått.

Vi kunne igjen lette anker, mot Mayaguez, på vestsiden, der vi skulle sjekke ut av landet. Der var ingen ankringsplass, ingen dinghibrygge, faretruende grunt (vi var nedi med kjølen), vi måtte seile videre. Til Puerto Real. Derfra ble vi kjørt med bil til Mayaguez for besøk hos toll og immigrasjon. Det er enklere å seile i Middelhavet og EU. Da slipper man denne fordømte papirmølla.
Utseilt Distanse:http://www.marinetraffic.com/en/ais/details/ships/shipid:308943/imo:0/mm