Reisebrev 19.

En flott seiltur ned til St. Lucia, opptil 8 knop. Catherine ville gjerne besøke denne øya, den Trond og jeg forlot lille julaften. Dessuten hadde jeg bestilt et nytt elektronisk kart her. Dette virket i C80, ikke i E120.
Jeg forsømte meg ved å gå til toll- og immigrasjonskontoret. Man plikter å registrere seg innen 24 timer etter ankomst, jeg ventet nesten 3 dager. Du verden for en kjeft jeg fikk, på begge kontorer. ”Du har brutt våre lover, du vil bli ilagt en stor bot”. Deretter ble jeg bedt om å forlate øya i løpet av dagen, 3 dager før planlagt, 2 tollere kom om bord i båten. Jeg tenkte på de alkoholholdige varene vi hadde ombord. Heldigvis gikk det hele bra. Jeg slapp boten (ca. 50.000 NOK) og fikk bli. Jeg fikk heller ikke registrert meg på Saint Vincent eller på St. Lucia sist gang jeg var der. Jeg må skjerpe meg.
Rodney Bay Boat Yard har reparert glideskinnen til spribommen og den ødelagte blokken. Så uprofesjonelle folk har jeg aldri opplevd. De manglet kunnskap og innsikt. Verktøy som skrujern, bits og skiftenøkkel måtte de låne av meg, jeg måtte flere ganger gå til en butikk for å kjøpe popnagler og skruer, mitt skrujern for bits mistet de til havs. En jobb på 2-3 timer brukte de 10 på, flere mann. Regningen var ikke spesifisert, like amatørmessig som det øvrige. Men sluttsummen, den var profesjonell. Du verden.
Etter å ha skrubbet båt utvendig, vasket gardiner, sitteputer og masse mer innvendig fortjente vi en fridag. Søndag leide vi bil og kjørte rundt øya. Normalt skulle ikke det ta lang tid, men med de bakkete, svingete, hullete veiene var gjennomsnittsfarten så vidt større enn null. Et frodig, nydelig landskap. Vi fikk også et innblikk i hvordan det så ut på landet, der de svarte bodde. Det er et tydelig skille i levestandard mellom de hvite og de svarte. Her som de fleste andre steder.
Etter en kreolsk lunsj i en restaurant, noe spesiell, i Soufriere, kjørte vi ned til Marigot Bay der Trond og jeg ankret opp mellom 22. og 23. desember. Med et besøk til Pidgeon Island i nordvest var dagen til endes. En flott øy, St. Lucia, verd et besøk, verd en biltur rundt. I morgen, 9. januar seiler vi nordover, til Martinique, nok en gang.
Den 10. kom Mona og Dag Danielsen om bord for halvannen uke. Etter en flott seiltur og overnatting dagen etter seilte vi mot Dominica til Soufrier Bay. En slitsom tur for motor, liten kuling med vind og sjø midt i mot. Det var min fødselsdag den dagen, den 12. Med presanger, kake, bursdagskort og opphengte bannere med hilsener på engelsk og spansk tidlig om morgenen ble dagen spesiell. Deretter sjøbad og kaffe. Mona kløp seg selv i armen med jevne mellomrom for å finne ut hvorvidt opplevelsen av å seile i Karibien var drøm eller virkelighet.

Utseilt distanse: http://www.marinetraffic.com/en/ais/details/ships/shipid:308943/imo:0/mm

Reisebrev 18.

Med senket julefred, pinnekjøttmiddag, her i Karibien.

Veldig spesiell måte å feire julen på. Et godt alternativ. Ikke mye snø, kirkekonserter eller frysende folk. En gang i livet er dette flott og spesielt å ha fått oppleve.

Vi våknet søndag morgen at vi sto på grunn, på en sandbanke, båten lå skjevt. Tauet hadde røket, slitt av i bøyens øye. Hadde det vært en katamaran, som ikke har den samme dype kjølen, eller om vinden hadde blåst i en annen retning ville vi veldig sannsynlig truffet en av de andre bøyefortøyde båtene. Denne gangen var flaksen på vår side.

Fra søndag til torsdag lå vi i Marine le Marin, havnen innenfor. Selv med en kapasitet på 800 båter var alt fullbokket, jeg måtte seile til Fort de France, ca. 5 timers seilas, torsdag morgen. Alene. Trond reiste hjem tidlig tirsdag morgen. Jeg fikk ligge ved en brygge ved en privat yacht klubb, frem til den 3. januar. 10 minutters gange fra sentrum til Fort de France. Noe annerledes forhold, med dusjer ute i det fri, 4 på rad (det blir nok Mlm glad for), en dass av et toalett, men dyrere enn i forrige velordnede havn. Muligens for tidlig å trekke konklusjoner, men for meg ser det ut som at jeg har et bedre forhold til de engelsktalende øyene enn de franske. Slik har jeg det med landene også.

Senere på kvelden ble jeg bedt om å flytte til en annen bås, en med plass til to båter. Der lå en annen der, jeg fikk så vidt plass, fenderne ble helt flatklemte og i sjø fra en rutebåt slo båtene mot hverandre. Da eieren kom ned dagen etter fikk jeg kjeft, jeg burde flytte meg. Men, jeg hadde kun blitt anvist plass, til 30 € pr. dag, elektrisiteten kom og gikk, internett virket ikke. Den elendigste havnen jeg har vært i på mange år.

Nyttårsaften feires her på Martinique den 30. desember. Den 31. er for private og familiære arrangementer. Tusenvis av mennesker var ute i gatene, musikk i parken og et enormt fyrverkeri kl. 20:30, det flotteste jeg noen gang har sett.

Se utseilt distanse: http://www.marinetraffic.com/en/ais/details/ships/shipid:308943/imo:0/mm

Reisebrev 17.

Vi er blitt lurt. Bildene fra Karibien viser flatt, grønt vann, sol fra klar himmel. Vi opplever stiv kuling, overskyet, stor sjø og regnbyger hver eneste dag. Riktignok er temperaturen på plass, ca. 30 grader. Vi svetter, går rundt i det minimale. Men som sagt, hvor er de paradisiske forholdene i henhold til pilotbøkene? Og hvorfor må vi ha motvind, motsjø og motløse seilingsforhold? Det hele er oppskrytt. Til dere som sitter hjemme og misunner oss; ikke gjør det, dere har i alle fall værforhold dere forventer.

Ellers har vi det bra. Seilte til Bequia i dag (nytt flagg opp i masten), tirsdag den 20., ligger nå for bøye. Vi skal videre i morgen og dagen etter, vi ønsker å være fremme på Martinique på fredag, slik at vi får god tid til å forberede julefeiringen. Vaske dørk, henge opp julenek i masta, pynte tre og fyre opp under røkelsen. Det vanlige. De syv slagene er i boks; øl, akevitt, gin, whisky, rom (selvsagt), vodka og rødvin. Pinnekjøttet hadde Trond med fra Norge. Jo da, det skal nok bli jul i år og.

Onsdag ankret vi opp i Wallilabou Bay på Saint Vincent, et av stedene som ble brukt i ”Pirates of the Caribbean”. Bygningene er kulisser. I disse er et museum fra filmene bygd opp.

De små prammene kommer og møter oss når vi seiler inn, tilbyr oss moringsfortøyning, bananer, muskatnøtter, brød, øl, smykker og en masse forskjellige ting. Vi kjøper noe, til høye priser, ting vi egentlig ikke trenger. Men disse folkene er fattige, de har så lite, vi så mye. Vi blir ikke mindre velstående av å legge igjen litt. En gangtur langs en liten elv, til en liten foss og hage, bygd i 2009 som et samarbeidsprosjekt mellom lokale myndigheter og EU.

Tilbake til båten, sitte i cockpiten i skumringstimen, se stjernene tennes, høre bølgesuset inne fra stranden. Det er magisk.

Lille julaften, mot Martinique, etter en overnatting for bøye nok en gang, i den idylliske Marigot Bay på Saint Lucia. Her er samlingsstedet for de større og dyrere seilbåter og restaurantprisene er i den øvre prisklassen, godt på høyde med norske.

På Martinique. Da det ikke var plass for oss i herberget (ved kai) måtte vi søke stallen (bøyen). Der ble pinnekjøttet lagt i vann, treet og gavene plassert på stuebordet og de lillejulaftens risgrøt var glemt innkjøpt, ble det kokt Toro betasuppe, med opphakket spagetti, haggies (skotsk), og en del andre ingredienser, mens Johan Sebastian Bach’s juleoratorium listet seg høytidelig ut av høyttalerne. Julestemningen var i aller høyeste grad på plass. Da vil ”Aguas Calientes” og dens mannskap ønske alle en riktig god jul fra Martinique.

 

   
Se utseilt distanse: http://www.marinetraffic.com/en/ais/details/ships/shipid:308943/imo:0/mm

Reisebrev 16.

Magisk. I en bukt, en av de flotteste i Karibien, så det sies. Cirka hundre båter for anker eller fortøyd i bøyer. Topplanternen tent på de fleste, en utrolig stjernehimmel, konturene av vulkanske fjell, skapt for hundretusener av år siden, nå kledd av busker og trær i alle nyanser av grønt. Øya Carriacou. En litt slitsom tur fra Grenada, vind og sjø midt i baugen hele tiden. Desto bedre da båten ble fortøyd, ikke for eget anker, men i bøye. Riktignok ikke gratis, 60 carribian dollar (200 NOK), prutet ned til 40. Det er det verd når det blåser kuling, 15 m/s. Det å kunne sove trygt, uten å være redd for at ankeret slipper, ro dinghien inn til land, være borte i flere timer, og sikker på at båten ligger på samme sted når vi kommer tilbake. Da er 130 kroner godt investert.

Annerledesheten, er det ikke hva vi søker når vi reiser? Dette er annerledes, med disse små bodene (rønnene (butikkene)). Sjarmerende, i våre øyne, ut fra vår målstokk.

De lokale folkene smiler, de er høflige, imøtekommende, de virker bekymringsløse. De har selvsagt sine problemer, men roligere, mindre stressede. Et skilt på en kafé, egentlig et skur; Sunday opening;”Carribean flextime”. Og vi faller inn i rytmen, i dag eller i morgen? ”So what”?

Trond må komme til Martinique før 27. desember for å rekke flyet tilbake til Norge, for øyeblikket er vinden ugunstig, men vi vil eventuelt gå for motor hvis vinden ikke samarbeider. Av en eller annen grunn bekymrer ikke de tingene som trengs å bli gjort så mye med meg mer. Hvorfor? Er jeg blitt smittet? Påvirket? Masse ting som må gjøres på båten. Senere. Når tiden er inne, når jeg får ånden over meg. En annen dag. Vannet er grønt, 29 grader, vi stuper uti, men sterk strøm, nesten som en flashback fra middelhavssvømmingen sist år.

Se utseilt distanse: http://www.marinetraffic.com/en/ais/details/ships/shipid:308943/imo:0/mm

Reisebrev 15.

Advent er en kristen høytid som markerer forberedelse til juletiden. Navnet kommer fra latin adventus Redemptoris eller adventus Domini, ”Frelserens ankomst” eller ”Herrens ankomst”. Og ad advent har vi stort sett ikke gjort annet enn å vente. På håndverkere, som skulle kommet for flere dager siden. De kom i dag og kunngjorde at de ikke hadde tid til å gjøre det arbeidet vi ønsket. De var for opptatte. Og vi som hadde lyst til å reise rundt på øya å se oss om. I stedet ble vi værende ved båten i Prickly Bay. Ventende. Riktignok ble det et par turer til St. George’s, øyas hovedstad med 20.000 innbyggere (hele øya 110.000).

Befolkningen er meget vennlige, hjelpsomme og smilende. På Grenada er det omtrent ingen kriminalitet, man føler seg trygg og føler ingen fare ved å gå fra båten sin.

I morgen, lørdag 17, desember, seiler vi videre nordover. Ikke langt, da det kommer til å bli kuling inn fra styrbord fra kvelden av, i et par dager. Vi har kun papirkart fra nå av, det elektroniske kartet jeg kjøpte fra Norge før jeg reiste virket kun på den ene kartplotteren. Selger ba oss oppdatere via nett for å få kartet tilgjengelig ute i cockpiten ved styreposisjonen, det ble brudd på overføringen og nå virker ikke kartet på noen av gps’ene. Jeg sliter med å finne riktig kart her nede. Det må muligens bestilles fra USA. Der er alltid en del å ta fatt i når man seiler.

Reisebrev 14

En del ting å ta fatt i, etter en lang seilas. En vifte måtte skiftes i kjøleboksen, fartsloggen hadde brudd i en ledning, i morgen vil ladning av solcellepanel kontrolleres. Det har vært folk om bord i dag for å få på plass brukket skinne og vogn til spribom, og en del andre små ting. Båten har blitt rengjort ut- og innvendig. Og ellers koser vi oss i varmen, 28 grader i sjøen.

Fredag kl. 22:00 kan dere høre et direkte intervju med Trond Flakk. Han jobber i Radio Lillesand, og vil bli ringt opp av en kollega. http://www.radio-l.no.

Reisebrev 13. Over Atlanteren.

”Har du sett så mye vann før, Kjutta?.

”Nei”, svarte Kjutta, ”Og ennå ser vi bare overflaten av det”.

Det er stort sett vann vi ser, av og til et lys fra en annen båt, om natten, men ikke ofte. Vi så hval, to stykker, 20 meter fra båten. Godt vi ikke kjørte på dem. Fugler som setter seg ned og hviler av og til.

Og fuglen, den som forsøkte en masse ganger å lande på båten, midt i min nattevakt. Ikke lett, når underlaget beveger seg hele tiden. Men den fant sin plass, på toppen av mitt hode. Der kloret den seg fast for 5-10 minutter. Selv om jeg beveget meg rundt, ble den der, den kråkelignende fuglen, dog litt mindre.

Hva gjøres om bord i en liten båt 3-4 uker? Vi sover, lager mat, baker brød, spiser, vasker opp. Vi fisker, vasker tøy av og til, og der er alltid noe småtteri som må ordnes med båten. Men først og fremst leser vi, så langt på turen; 18 bøker for mitt vedkommende. Jeg kjøpte 40 stykker på årets mammutsalg, så der er mye å ta av, samt et par hyllemeter i tillegg. Det er deilig å ligge på en benk oppe i cockpiten, kjenne duvingen av dønningene med en stekende sol fra klar, blå himmel, kun iført shorts, mens båten seiler vestover i 6 knops fart, for vindror. Men, der er også tider da det er mindre behagelig. Når det sjøer hardt fra siden, i kuling, regn, og det må reves for å gjøre seilingen mer behagelig. Eller, det mest frustrerende; når der ikke er vind, og seilene kun slår fra side til side og vindex’en i masta roterer rundt og rundt.

Vi merker vi seiler syd- og vestover; det blir lysere om kvelden etter norsk/spansk tid, og varmere. 27-28 grader om dagen.

Fisking, et kapittel for seg. Utstyrt med en mengde woblere, 300 meter sen på snelle, foruten 200 og 300 meter til, alt for fisk opptil 40-42 kg., burde det holde. En stor fisk stakk av med wobleren. Den neste, store stakk av med alt sammen, stakkars fisk som må svømme rundt med en wobler i munnen og 300 meter sen på slep. Da var det å montere de øvrige 200 meter. En liten en, ca. 1,5 kg. slapp taket i vannflaten da den var noen få meter fra båten – en fisk lik den vi hadde til middag et par dager i forveien, nydelig – snøret ble tatt av vinden og gikk inn i vindpropellen. Det ble en stor jobb å få det ut igjen. Snøret ble kuttet, skjøtet og sterkt forkortet. Da gjensto 300 meter snøret som var kjøpt på Biltema. Det lignet mer et snøre beregnet for fluefiske, men skitt au, vi prøver. En diger backlash (se bildet) ved første utsett. Etter 8 timers arbeid og minst like mye gjenstående med å få opp ussa, ga vi opp. Sannsynligheten for at det samme ville skje en gang til var stor. Nå er det kun den lille senestumpen igjen. Men, den ga oss en tunfisk på 8-10 kg. Nok til mange middager.

Etter 24 døgn, søndag 11. desember, kom vi inn til Prickly Bay på Grenada. Vi la oss longside en Moody 42, engelske folk, fastboende på øya.

Vinden hadde vært bra ut fra Kanariøyene, forbi og etter Cap Verde gikk det trått. Men de siste 8 dagene holdt vi et gjennomsnitt på 163 nautiske mil pr. døgn, eller 6,8 knop. Meget bra fart for denne båten.

Overfarten hadde gått bra, ikke de lange dønningene vi hadde forestilt oss, mer krapp sjø, noe regn, men varmt.

Skinnen og vognen til spribommen røyk, kjøleskapet fungerer dårlig, en lekkasje i styrbord vindu i skippers kabin gjør sengetøyet vått, den ene gps’en virker ikke med Søramerika/Karibien kartet, vindgeneratoren og solpanelet gir lite eller ingenting strøm. Jo, der er en del å ta fatt i. Det vanlige, ikke minst ved langturseiling der utstyret utsettes for maksimal belastning under lengre tid.

Som et par av bildene fra den bukta vi ligger i viser ser det ikke direkte stygt ut, vi er heller ikke alene her. Nå begynner eventyret.

Utseilt distanse: http://www.marinetraffic.com/en/ais/details/ships/shipid:308943/imo:0/mm

Reisebrev 12.

Gran Canari. Inn til Puerto de Mogan, ved middagstid mandag. Overfarten hadde vært kjedelig, vinden forsvant, båten ”seilte” 90% for motor.

”Hei, Bengt Arild, nå er du langt hjemmefra”, hørte jeg da jeg holdt på med fortøyingen. Kjentfolk fra Herefoss. Og norsk prates det overalt, det virket som dette virkelig er stedet nordmenn reiser til. Jeg tror ¾ av turistene var norske.

Trond Flakk fra Birkeland kom om bord, han blir med over.

I dag, onsdag, de siste forberedelser før overfarten. Grønnsaker, poteter og melk (20 liter) ble kjøpt inn, resten av ferskvarene, kjøtt, diverse, kjøpes i morgen. I dag har Geir Thorsen, en av Risørs store sønner som bor her nede, tatt oss med på en sightseeingrunde.

I morgen, ved middagstider, kastes loss, 3-4 uker regnes over. Av vindmeldingene ser det ut som det vil blåse veldig lite den første uken, således kan overfarten ta lenger tid. Uansett, neste reisebrev vil ikke komme før vi er over på den andre siden. Da ønsker vi oss en god tur.

<a
Se utseilt distanse: http://www.marinetraffic.com/en/ais/details/ships/shipid:308943/imo:0/mm

Reisebrev 11.

Det var fredag, i Marina Grande, Funchal på Madeira. Jeg kom ned i cockpiten fra dekk, et eller annet skjedde. Jeg falt hardt mot bordet, slo meg kraftig i venstre lår. Ikke noen nytt at jeg går rundt med sår og skader, jeg har blitt så ubalansert og sturven i de siste par årene. Men denne gangen var det mer enn et blåmerke. Lørdag var jeg riktignok på sjappa og handlet, en full ryggsekk og tre bæreposer. Søndag reiste jeg på formiddagen mot Lanzarote. Det ble frisk bris og liten kuling og sjø inn på babord låring hele tiden (nordosten). Jeg måtte selvsagt reve godt, det var ikke mye duk som var ute, men gjennomsnittshastigheten lå på 6 knop, opp i mer enn 8, innimellom.

Mandag begynte låret virkelig å verke, det begynte å bli hovent, veldig hovent. Jeg må ha fått med meg en blindpassasjer med negativ utstråling og påvirkning; først fikk båten gjennomgå, nå er det visst min tur. Hittil har jeg seilt single-handed, det blir verre når jeg attpå må seile single-leged.

Båten seilte seg selv på vindroret, jeg la meg ned på en av benkene oppe.

Hvordan skulle jeg klare å få inn seil, ut med fendere og klargjøre liner i min tilstand? Jeg sveivet inn, tre-fire sveiv av gangen etterfulgt av en lang pause. Jeg følte meg utslitt.

Først måtte jeg innom resepsjonsbrygga for å få allokert plass, med et bein jeg så vidt kunne trå på og etter at mørket var falt på. Deretter finne plass, heldigvis longside og med god hjelp fra en ansatt.

Jeg la meg tidlig, sov veldig lite, da beinet verket kraftig. Onsdag morgen var det verre. Jeg spiste frokost, barberte meg, dusjet og gikk for å finne lege. Jeg følte for hvert skritt at jeg skulle falle. Måtte sette meg eller støtte meg til noe for hver tiende meter. Jeg fant en adresse, fikk tak i drosje.

På en tysk klinikk fikk jeg hjelp. Det ble tatt røntgen og ultralyd av låret, heldigvis ikke brukket, men en oppsamling av blod, et hematom, ble konstatert. Deretter inn på et rom der jeg ble lagt på en seng med alkoholomslag rundt låret. Jeg ble sendt tilbake til båten med alkohol for å fortsette med omslagene, smertestillende og et par krykker.

Dagen etter ble jeg ”utskrevet”, og i kveld føles det bedre. Krykkene vil bli brukt et par dager til, deretter legges de bort. (De kan være greie å ha ombord.). Hevelsen og det å bli kvitt blodansamlingen er beregnet til å ta 4 uker.

NAVIGARE VIVERE EST.

Marina Rubicon er for øvrig en av de flotteste jeg har besøkt. Med restauranter og butikker en masse. Betjeningen er eksepsjonelt hyggelige og imøtekommende. Ingenting negativt å si om denne havna. I morgen kastes loss for Gran Canaria.

Se utseilt distanse: http://www.marinetraffic.com/en/ais/details/ships/shipid:308943/imo:0/mm

Reisebrev 10, mot Kanari.

Estimert tre dager, men selvsagt, det er det med vinden igjen, der er en distanse av 230-250 nautiske mil (450-500 km.), ca. 3 dager, alt avhengig av vind og føreforhold, og hvor jeg vil seile til, ikke enda bestemt. Det et dette som gjør seiling så spennende; ikke matematisk forutsigbart. Det er ikke mulig å trykke på en knapp, and that’s it. Det må hele tiden tas beslutninger, avhengig av forandrende parametere; vind, retning, styrke, sjø, nedbør, humør (kapteinens).

Kjedelig å seile alene? Til tider. Jeg savner Mlm, men det er også spennende og utfordrende. Foruten selskap om bord er savnet størst når jeg kommer inn i havner, der jeg kan trenge litt hjelp, spesielt ved sidevind, trange forhold og de bleserkledde med silketørkle rundt halsen med deres gin-tonic, som betrakter meg fra flybridgen 8 meter over hodet på meg. Av og til litt stressende. Da gjelder det bare å heve sitt hode og tenke; du din dritt har leid båten for et par dager, denne båten eier jeg selv, spill ditt skuespill, det imponerer ikke meg. Eller noe lignende.

Selvsagt fleiper jeg. Jeg har sett dem som kaster ankeret ned i sin egen jolle. Ved en anledning var der en mann i en leiebåt som trykket på en knapp han ikke ante hva var; toalettanken ble tømt i den beste oppankringshavnen i Lyngør der folk svømte om ettermiddagen. En trist liten sak, men det må være rom for tabber. I båt, så vel som ved andre ting. Ingen av oss er perfekte.

Jeg har driti på draget mange ganger, og vil komme til å gjøre det igjen. Men det gjelder å være forsiktig; dunker jeg inntil en annen pancojolle ruller taksameteret hurtig.

Når jeg er alene sprir jeg fokka, men ikke med spribom. Jeg har gjort det ved flere anledninger, spribom, det er greit å sette den i 3-4 sekundmeter, men når det blåser opp til kuling og den må tas inn, er der problemer. Ved en anledning; jeg skulle ta den inn, det må gjøres på dekk, foran masten; den traff meg i hodet, jeg svimte av, blodet rant, etter det gjør jeg stort sett ikke mer enn jeg er i stand til å gjøre fra cockpiten. Når jeg er alene.

Siste nytt på uhellsfronten: Båten har fått en del gule flekker enkelte steder på dekk. ”Prøv denne svampen”, sa Catherine, da vi lå i Gibraltar.

På min vei mot Porto Santo la jeg merke til at store deler av dekket var blitt brunfaget. Må være olje eller noe, tenkte jeg. Sjøer hadde slått over.

I går brukte jeg hele dagen på å fjerne dette med Mlm’s svamper (hun bruker vanligvis disse til å rense gryter og komfyren). Selvsagt spylte jeg godt. I dag morges; båten var verre enn noensinne. Da forsto jeg det. Disse svampene inneholder stålullfibre, det er der jævelskapen kommer fra. Jeg hadde spylt godt, men disse mikroskopiske metallfragmentene hadde skapt rust. Jeg har forsøkt å vaske med jif, det har hjulpet. Jeg har googlet; rust på glassfiber kan fjernes med saltsyre. Hvordan virker dette på gelcoat’en, tro? Jeg skal undersøke mer. Jeg tror fanden er løs.